Det er en 12 timer til muntlig eksamen. CSCW, computer supported collaborative work. Eller datastøttet samarbeid, som er den litt mindre hippe norske oversettelsen. Jeg gir nå opp mer lesing, og håper denne blogposten om teoretiske perspektiver på sosiale nettverk vil, om ikke annet, kunne være et livredder om jeg skulle få panikk. Sosiale nettverk er ganske fascinerende.
Jeg har tidligere skrevet om verdien av svake bånd i sosiale nettverk. Men sterke og svake bånd er bare et teoretisk element i sosiale nettverk.

Hva er sosiale nettverk, igjen?

Jeg tyr som vanlig til ordnett

sosia´l adj. lat.
* eg. Selskapelig
* som hører til el. angår samfunnslivet, samfunnsmessig, samfunns-
* sosialt arbeid felles bet. på tiltak og metoder for å gi behandling og hjelp til underprivilegerte og sosialt utilpassede personer

og nettverk:

2 system; nett: et nettverk av veier, kanaler // et nettverk av lovbestemmelser / det sosiale nettverk de personer el. grupper man har nær kontakt med (og kan få hjelp og støtte av)
Etym.:delvis e. eng. network

På nett i dag er det muligens på sin plass med noen kategorier, det finnes nettverk i nettverket (internettet selv), i varierende grad sosiale. Det er først når mennesker trekkes inn som deltagere og innholdsprodusenter, eller på andre måter både kan kommunisere et innhold (f.eks. wikipedia) og kommunisere seg i mellom (metakommunikasjon) at vi kan snakke om et reelt sosiale nettverk på nett. Enig?

Et løst forslag til kategorier kan være noe som følger:
generelle venne-nettverk (facebook, myspace, nettby)
spesialiserte interesseområder (flickr, youtube, last.fm, ..)
”proffe” nettverk, med underliggende hensikter om å høste fruktene av relasjoner (linkedIn, affiliation programmer, ..)

Intensjonelle nettverk?

Nardi, Whittaker & Swartz (2002) pressenterte en artikkel som heter ”netWORK and their activity in intentional networks”. I denne er det flere kule poeng. I innledningen finner vi følgende sitat

” We urge that designers take account of networks and the problems they present to workers.”

Det problematiske som påpekes finnes i “intensjonelle nettverk”, nettverk som ikke blir knyttet via arbeidsgrupper satt sammen i jobbsammenheng, altså av profesjonelle årsaker, men av fri vilje. Vennskap. Kontakter. Folk som rotter seg sammen? ..uten jobbintensjoner. Det er ikke nødvendigvis satt i negativt lys fordi det skjer, mennesker er sosiale dyr, men fordi det byr på utfordringer som de som skal lage systemene. De datasystem som virkelig har gjort datamaskinen til et populært verktøy er ofte relatert til personlig (enbruker) kreativitet. Ikke samarbeid i grupper, intensjonelle eller ikke.
Det er lett å lese ”hold arbeiderne unna facebook” i sitatet. Det er nok ikke ment slik. Jeg tror Nardi & co ville digget facebook. De er der helt sikkert nå, 5 år seinere.

netWORK

Så den någet spesielle skrivemåten av netWORK. WORK med store bokstaver? Er ikke nettverking lett? Er det arbeid?
Nardi et al dissekerer termen, og deler det opp i 3 mindre deler.

• Bygging av nettverk (finne nye kontakter)
• vedlikeholde nettverk (som i stor grad handler om å vise omsorg og pleie)
• aktivering (som handler om å gjenfinne relasjoner, huske kompissens bursdag/kona sitt navn/sende vedkommende relevante ting, som billetter til fotballkampen, en artikkel av interesse, osv.)
  Her gelder det også å huske folks egenskaper, slik at de kan hankes inn i jobbsammenhenger, riktig mann på rett sted, via de ”riktige” kanalene. Dette kjenner kanskje noen igjen fra jobbsøker-prosessen? Å kjenne riktige mennesker skal visstnok være lurt.
  Vi bloggere lenker til hverandre, gir hverandre trackbacks. Dette er en slags form for aktivering, selv om den ikke er eksplisitt alltid. Dette kan selvsagt også være en av de to foregående aktivitetene, litt etter som.

Altså, her er det lett å se at de ”proffe” nettverkene, i alle fall, kan bestå av arbeid. Jeg misstenket at i den grad nettverking skal fungere optimalt, bør dette ”arbeidet” gjøres med den største glede og selvfølgelighet.
Nevnte eksempel med jobbsøking trekker også fram et nytt teoretisk begrep ”rethoric of visual”. Poenget her er muligens det motsatte av hva termen høres ut som, netWORKing er stort sett ikke synlig. I alle fall ikke for alle. I den grad et informasjonssystem skal vise dette, må det bygges støtte for slikt. En eventlogg, en facebook-wall, en recent-activity (flickr) eller statuser (facebook, twitter).
Her kommer også en gammel travhest i HCI/interaksjonsdesign inn: awareness. Hvordan ser du hvem/hva/hvor som foregår i et digitalt miljø. Nå, i går, og i morgen. Og hvordan plasseres du, og dine relasjoner og handlinger inni dette.
Et ytterligere poeng, som alltid gjelder i alle informasjonssystem, er affordance. Hvordan vet du hvordan du gjør de handlinger som skaper relasjonene, rent teknisk. ”Add eiriks to your nettwork”-knapp.

NetWORK – hva gjør det?

I følge Nardi mfl. Så løser netWORKingen to poroblemer i arbeidslivet. Det gir individer resurser (finne arbeidskraft, folk med riktige egenskaper) og publisitet & rekruttering. Det er ikke irrelevant å snakke om selvpromotering i en slik sammenheng. Å dra på en pressentasjon der men ikke regner med å få jobben, kan anses som en verdifull relasjon, i den gran du f.eks. har en knakende god presentasjon eller pitch for et prosjekt som kan realiseres på et seinere tidspunkt.
Disse sosiale nettverkene, om i digital form eller ikke, eksisterer sammen med flere andre typer grupperinger i omgivelsene våre hele tiden. Noen er konstruerte, som arbeidsgrupper, andre er mer tilfeldige i forhold til tid/sted som ”knotworking” (Engeström 1999) og andre igjen er resultater av overordnede sosiale eller systemetiske forhold. Eksempler kan være folk som bor i samme gate som deg, henger i samme baren, deler kantine eller er av samme etniske/religiøse/kulturelle bakgrunn.

I forholde til cscw (som det nå bare er 10,5 time til eksamen i for meg) så er det et paradoks at fundamentet for analyse av cscw ligger på gruppenivå, mens på individnivå skjer det mye som faller utenfor slike analyser. netWORKing skjer, i følge Nardi, på individnivå. Det er vi nok enige i, eller ville det ikke ha vært personer i nettverkene bare grupper.

Rethoric of forced naming.

For å bli flink i noe må man ofte utvikle et språk, en evne til å sette ord på ting. I fotografi er det f.eks. hensiktsmessig å drille på å finne ord på hvorfor du synes et bilde er bra OG dårlig. Mange teoretiske rammeverk inneholder samme grunnstruktur.
En norm for omtale av akademiske tekster ved infomedia ser ut til å være å krittisere dem, altså å trekke fram både gode og dårlige egenskaper ved dem. Så hva skal jeg si om ”netWORK and their activity in intentional networks” av Nardi, Whittaker & Swartz ?

• fint å dele netWORK opp i noe mindre, det må til for å gjøre dette programmerbart.
• Det er ironisk at netWORKing er visuelt skjult, da det meste som medieres av datamaskiner i sosiale nettverk er relevent just fordi det er synlig. Uten venner av dine venner ville ikke facebook og linkedIn vært særlig nyttig.
• Ingen konstruktiv løsning til gruppe/individ-problemet. Om CSCW skal være preget av konstruktiv forskning (foreslå forbedringer ved å faktisk implementere og teste. Lage nye analysemetoder), ville det om ikke annet være fint med noen eksempler på hvordan et system kan bedre støtte individets muligheter. Her kan dog groupware walkthrough (Pinelle & Gutwin 2002) trekkes fram, likeledes designing in cooperation; cooperation in design (Kyng 1991).
  Noen ville nok også foreslått aktivitetsteori. Jeg ville ikke det.

Vin Crosbie har skrevet en helt fantastisk artikkel under tittelen ”What is 'New Media'?” på rebuildingmedia.corante.com.

Denne har en helt annen tilnærming begrepet nye medier, og selv om den er litt lang og ganske trå i starten, så er det en flott artikkel, som sikkert kommer til å havne på pensum ved universitetet. Jeg går raskt og overfladisk igjennom, fortsatt på jakt etter hva som er nye medier.

Først bruker Crosbie en helt masse tid på å forklare den semantiske forskjellen på ’medium’ & ’media’, og viser så til våre tre ulike medium for transport. Land, sjø og luft.
På land kan vi bevege oss uten teknologi (vi kan gå), vi kan gå direkte fra dør til dør, men ikke der hvor der er vann.

Til sjøs kan vi reise alle steder der hvor det er vann, også uten teknologi (vi kan svømme), men ofte er sjøreiser en del av hele turen. Vi må gå til og fra havna.
I begge tilfeller har teknologi gjort transport mer effektiv, med kanoer og hestekjerre, raserbilder og katamaraner.
Så kom reise i luften. Rundt 1900 begynner luftfarten å bli et faktum. Denne typen transport er helt avhengig av teknologi. Vi kan ikke fly uten maskiner. Luftfart er ikke begrenset av havets form, og kan krysse begge de to foregående i samme strekke, dør til dør.

Crosbie trekker denne analogien over mot medium for kommunikasjon.
Han kaller den første typen for ”the Interpersonal medium”. Vi kan på Norsk kalle det mellommenneskelig kommunikasjon. Denne typen kommunikasjon beskrives ved at

* Each participant in it has equal and reciprocal control of the content conveyed.
* That content can be individualized to each participant's unique needs and interests.

og

The equal control, and also the individualization, of the content degrades into cacophony as the number of participants increases. The more people participating in a conversation, the less control each has over its content and how well that content matches the participant's individual needs and interests.

Altså kommunikasjon en til en. Det trengs ikke teknologi, selv om det kan brukes teknologi. (Du kan si at brevskriving, lynmeldinger og SMSer er denne typen mellommennekelig kommunikasjon som bruker teknologi.)

Den andre typen medium for kommunikasjon er massekommunikasjon (Mass Medium). Denne beskrives ved:

# That exactly the same content goes to all recipients.
# That the one who sends it has absolute control over that content.

og

Its content cannot be individualized to each recipient's unique needs and interests and that the recipients have no control over that content.

Altså kommunikasjon en til mange. Det trengs heller ikke teknologi her, du kan stille deg opp på torget å rope ut hvem du vil folk skal stemme på eller du kan forelese på en skole. Du kan også bruke teknologi som kringkasting, avser, podkasting og blogging.

Den tredje typen medium er nye medier (the new medium). Dette er, som med luftfart, en medium som er totalt avhengig av teknologi. Det som beskriver denne typen er at den tar det beste fra de to foregående, nøyaktig slik luftfart gjorde for transport. Mye medier beskrives da slik:

# Uniquely individualized information can simultaneously be delivered or displayed to a potentially infinite number of people.
# Each of the people involved — whether publisher, broadcasters, or consumer — shares equal and reciprocal control over that content.

Og da har verden endret seg litt:

# No longer must anyone who wants to individually communicate a unique message to each recipient be restricted to communicating with only one person at a time.
# No longer must anyone who wants to communicate simultaneous messages to a mass of recipients be unable to individualize the content of the message for each recipient.

Altså; mange til mange.

Ok, dette er en helt annen tilnærming på begrepet nye medier. Men selv om Crosbie har en helt annen framgangsmåte for å komme fram til sin definisjon, så har denne likevel en hel del likheter med andres, f.eks. Lev Manovich eller Terry Flew.

Det først som slår meg er at denne definisjonen går som hand i hanske med både ”digitale medier”, og ”konvergente medier”. Det magiske som har blitt lagt til, er verken mer eller mindre, enn programkode.

En annen ting er hvor godt dette passer sammen med tjenester som google news (der du selv kan velge hvilke typer nyheter du vil lese). Som jeg tidligere har undret, hvorfor lager ikke flere nettaviser denne typen brukerdefinerte RSSfeeds?

Til slutt må jeg si at selv om denne definisjonen har et noe annerledes resonnement, så betyr ikke det at konklusjonen utelukker alle de andre. Først og fremst så støtter denne definisjonen min egen lille videreføring av ”konvergente medier”.
Nye medier er konvergente medier der mulighetene som oppstår ved møtet mellom medieprodukt, IT og telekommunikasjon faktisk benyttes.
Crosbies definisjon utelukker en hel del nye typer kommunikasjon fra nye medier, som podkasting, youtube, blogging og MMORPGs, da det som kommuniseres vil være det samme som alle som mottar den. Mange vil nok sette seg på bakbeina her, og ai at vi enten går for fort, eller for seint fram. Det er nettopp av denne grunnen jeg ikke har turt å argumentere for lenge med videreføringen av konvergente medier.

I den posten spør jeg etter hjelp:

Hvilke egenskaper har alle digitale filer til felles?

La oss for enkelhets skyld, et lite øyeblikk, si at nye medier er digitale. I det ligger det en hel haug implisitte egenskaper. Flere av dem er årsaken til at bransjefolk må tenke både to og tre ganger før de tar stilling til nye måter å formidle sitt medieinnhold på.

Ordet digital

Ordet digital, som er avledet fra det latinske ordet for finger (”som kan telles på fingre"), henspiller på teknologi basert på heltall. Nærmere bestemt er digital teknologi basert på totallsystemet, der alt representeres enten med 0 eller 1. -Trond R Braadland (innføring i informasjonsbehandling, 2002) info i parentes fra caplex

Ordbøker: caplex digital - snl digital - snl digitaldata

Vi bruker digital som en motsetning til analog.
For ikke å dvele så lenge på dette bruker jeg caplex sin definisjon:

analog (av gr.), tilsvarende, overensstemmende med. — analogi, innbyrdes likhet mellom to ting ved sammenligning. caplex

SNL peker også videre til analogmaskin, der det mekaniske (fysiske forflytninger i maskiner) står sentralt.

Ok, så la meg begynne idémyldringen.
Disse kommer til å bygge på hverandre, så la det bli en tankerekke..

Egenskaper alle digitale filer har

1. Numerisk representasjon (innlysende nok, men hva betyr dette i praksis?)
2. Konkret beskrivelse av data (det er ikke noe ”nesten” i digitale filer, det er enten eller)
3. Identiske kopier (en fil kan alltid kopieres 100% uten at data tapes. Kopien og originalen er 100% like)
4. Lar seg manipulere (programmere). Så sant noe kan beskrives binært, kan det også redigeres/endres. Data kan fjernes, legge til, endre rekkefølge på osv. Dette kan gjøres automatisk.
5. Lar seg distribuere over nettverksteknologi. (for eksempel internett)
6. Kan lagres på mange ulike lagringsenheter (magnetiske: tape, harddisker,[…], flashbaserte minnetyper (dataminne som ikke taper data uten strøm))
7. Kan brukes i digitale informasjonssystemer, og dermed ”sjongleres” på en rikere (i alle fall raskere) måte enn før disse informasjonssystemene (eksempel: relasjonsdatabase)
8. Kan representere (nesten) hva det skulle være (nesten alt). Rike 3Dlandskaper, årsregnskapet for UiB, et pressefoto og en telefonsamtale.
Kudos til deg som kommer på hva som ikke kan beskrives binært! (og ikke kom med følelser, de vet vi knapt selv hvordan vi skal beskrive og uttrykke.. ) Når det kommer til sosiale relasjoner, så vil jeg gjette på at noen allerede har skrevet noe om dette i forhold til communety websider og sql. Om noen har noe trivelig lesning og dette, så shoot.
9. Er både informasjons og kulturbærere.

noe flere?

Nå er jeg i gang med sjette semester i nye medier ved UiB, og bl.a. skal det skrives semesteroppgave dette semesteret. Det er faktisk alt, 30 studiepoeng i bacheloroppgave i nye medier. Hva en slik oppgave er definerer vi nå, ingen har gjort det før, og ingen ser ut til å ha noen konkret idè om hva det er.

Et av poengene for min del må være å finne en god forklaring på hva mye medier er, hva det ikke er, og hvordan jeg på en kjapp måte kan forklare andre hva jeg har brukt snart tre år på å studere.
I dag bruker jeg derfor bloggen som notatbok, og går grundigere inn på prinsippene for nye media, i følge Lev Manovich, som er den eneste akademikeren vi har hatt på pensum som har skrevet bok utelukkende om nye medier. Boken heter ”The Language of New media”.

Jeg har som sagt også planer om å skrive en ok artikkel i wikipedia om nye medier, før jeg hiver meg på den oppgaven vil jeg bruke bloggen her som mellomlager for tanker rundt temaet.

Disse notatene er min forståelse av prinsippene, med enkelte eksempler fra mitt hode, og enkelte fra boken. Målet med teksten er ikke å publisere Manovichs bok på nett, men å forstå og kommentere for egen læring.

Prinspippene jeg noterer meg i dag er

• Numerisk representasjon
• Modularitet
• Automatisering
• Variability (forandelighet)
• Transkoding

1 Numerisk representasjon

Et nye media objekt kan beskrives formelt, matematisk.
Et nye media objekt kan manipuleres ved algoritmer. En egenskap ved å være digital er å være programmerbar.

Et nye media objekt kan være skapt på en datamaskin, og dermed være digital fra første stund. Om et objekt kommer ”uten i fra”, dvs har vært analog/fysisk, må det digitaliseres. Sampling, eller andre former for opptak gjelder innen lyd/video, mens skanning gjelder for tekst, bilder (foto og video). 3D skanning av fysiske objekter.

2 Modularity (modularitet?)

”the fractal structure of new media”. Nye media objekter består av digitale enheter (pixels, karakterer, polygoner, voxels, scripts).

Disse enhentene er for mediaobjektene som atomer er for den fysiske verden. Et objekt kan bestå av veldig få enheter som et lite .gif-ikon, som kanskje kun består av noen få pixler. I den fysiske verden kan vi se for oss et vannmolekyl (H2O) som består av to hydrogenatomer og et oksygenatom. .gif-ikonet vårt kan være en del av et større objekt igjen, som en webside. Vannatomet vårt kan være (bli en del av) kullsyre H2CO3 når det møter karbondioksid CO2.
Slik bygges nye mediaobjekter opp fra små enheter, til store system. Fra pixel til Myst kan vi se for oss stillbilder (fotografiske eller grafiske) som møter kode. Bildene består av pixler, koden av karakterer. Objekt på objekt.
På samme måte kan vi se på WWW, som en helhet av enheter.

3 Automation (automatisering)

Som en følge av prinsippene 1 og 2 (digital representasjon og modularitet) følger et tredje prinspipp. Automatisering. Digitale objekter kan manipuleres automatisk, uten HCI, i alle fall til en viss grad. Enkelte egenskaper ved objektet er gitt i form av dets eksistens.

Eks: et foto fra et digitalkamera. Det er digitalt da det kan representeres med kode (binært), og det er modulært, det består av pixler. La oss si at bildet er tatt fra Fløyen i Bergen, med Hermann Friele i forgrunnen, byen og fjorden bak, og himmel over løvstakken og askøya.
Av erfaring vet vi at bilder ofte ser litt bedre ut med litt høyere kontrast og litt sterkere farger enn hva som kommer ut av kameraet. Bildet kan derfor ”leses” av maskinen, som kan avgjøre hvordan fordelingen av pixler er i forhold til et standard histogram (med fargeverdier fra 100% stort til 100% hvit), hvis bildet ikke er over eller undereksponert (som også kan defineres i forhold til antall prosent hvit eller sort.
Ut i fra predefinert kode kan vi legge på kontrast i et bilde. Det vanligste er det som kalles en s-kurve, som gjør at bildets lysere områder blir litt lysere, og bildets mørkere området blir litt mørkere. Vips: kontrast.

Det samme kan gjøres med fargeintensiteten. Saturering måles fra fargens mest intense og ned til grå. Som alltid i den digitale verden kan dette defineres matematisk, og manipuleres. Selv om dette er uforståelig for meg ved å se algoritmen, så er det en svært enkelt sak i et bildemanipuleringsprogram. Et dataprogram kan ”lese” hvilke farger et bilde har, og booste fargene. Dette gjør enkelte digitalkameraer for deg allerede før du får se bildet i LCD-skjermen.
Mulighetene videre er mange, det er utrolig mye gøy datamaskiner og digitale kameraer kan gjøre med bildene våre.

Resultatet av dette er at alle kreative aspekter av ”fremkallingen” forsvinner ved automatisering. Dette er selvsagt ikke det samme som å si at postproduksjon av digitale bilder (også i film) ikke lenger nødvendig for mennesker å jobbe med, men at en datamaskin KAN gjøre denne jobben.

Under automatisering finner vi også fenomener som Botter (fra IRC og spill, maskiner som simulerer menneskelig opptreden), AL (artificial life) programvare, AI motorer, predefinerte objekter for modellering osv. For en ”spennende” samtale kan du jo ta en prat med ALICE om dette..

PS: hør med ALICE hva som er meningen med livet :)

4 Variability

(foranderlighet, variabilitet, omskiftelighet , ustadighet)

Foranderlighet er tett knyttet opp med automatisering, og bygger også på prinsippene om digital representasjon og modularitet. Da datamaskinen ofte både er ”showroom” og ”fabrikk” på samme tid kan produktet DU ønsker skapes ”on the fly” (hva heter on the fly på norsk?) til deg, basert på et sett variabler.

Eks: Du skal kjøpe nye bil. Du vil ha en Audi. I showroomet velger du at den skal ha 300 hestekrefter, den skal være blå og ha skinnseter. Du vil ha det største stereoanlegget, og LCD-skjermer i baksetet. I den fysiske verden må Audi inc fikse denne bestillingen til deg, så kommer den levert til Drammen om 8 måneder. Med nye media er det modellen som er produktet, og det kan du få opp med et klikk.

Prinsipper innen forandelighet:
1. media elementer lagres i ned media-database.
2. Data (innhold) kan hentes ut fra databasen til mange helt ulik systemer, GUIs osv
3. Data kan hentes ut i fra databasen på bakgrunn av ”hvem du er”. På webben hentes ofte innhold ut fra en DB, settes inn i et GUI (templatebaserte systemer) og vises på skjermen din. Script kan før dette skjer finne ut hva slags soft-og hardware du bruker, og med denne informasjonen hente ut innhold som passer deg. Hvis systemet har mer info om deg (for eksempel personinfo) kan dette bidra til yterligere tilpassing av innholdet som hentes ut til akkurat deg.
4. Et eksempel på overnevnt tilpassing er interaktivitet basert på trestruktur. Vi kan se for oss en meny i et dataprogram der valgene snevres inn etter dine foregående valg. Et annet eksampel kan være ”choose you own adventure”-noveller der du velger deg videre ved å hoppe til bestemt side. (i digital form nødvendigvis)
5. Hypermedia, har likheter med overnevnte modell, da node til node kan være organisert etter trestrukturen. www er et eksempel basert på tekst. Jeg ser for meg at vi kan argumentere for at www i dag kan sies å være ”ekte” hypermedia etter Ted Nelsons artikkel fra 1965 (Complex information processing: a file structure for the complex, the changing and the indeterminate). Da både film, animasjon, spill og bilder kan være lenker, og teksten (som I informasjon, ikke kode) strengt talt ikke trenger å være til stede for å oppnå strukturen til en hypertekst.
6. periodiske oppdateringer (et typisk egenskap innen IT-verden), det kan være en webside, programvare eller selve medieinnholdet som endrer seg. Andre eksempler der periodisk oppdatering står sentralt kan være værmeldingen, valutakurser og aksjekurser.

7. Skalerbarhet. Vi kan se det samme objektet med ulike nivåer av detalj. Det være seg et kart, en tekst eller (potensielt) film. Miniatybildekonstruksjon on the fly, autosummering i word, view size i quicktime osv.

5 Transkoding

I dataverden betyr transkoding å konvertere data mellom filformater. Forståelsen av transkoding som en egenskap ved nye media ligger også i konverteringen mellom verdene. Digitalisering (compueralization) gjør media om til data. Media beskrives ofte av egenskaper ved dets innhold, og bare til en viss grad av dets medium. Et bilde beskrives gjerne med hva det representerer, fargene, ansiktene, minnene osv. I datamaskinen beskrives det samme bildet i dimensjon, filstørrelse, filnavn osv. Det dukker opp to lag her, det kulturelle laget (som tilhører den fysiske verden) og datalaget (som tilhører maskinens verden). Nye media påvirkes av begge disse lagene, og etter som de begge endrer seg over tid endrer også nye media på seg. Nye media objekter tar også egenskaper fra dataverden, de er ikke utelukkende representasjoner av kulturelle objekter. Nye media kan se ut som tradisjonelle media, men det er bare på overflaten.