Storytelling isn't printed words on bound dead trees.

Forteller NRKbeta i sin skildring fra Picnic09

I mellomtiden leser jeg Den digital fortæller - multimedie som opplevelse av Bjarke Myrthu (2004). Digitalt vedheng til boken sees her.

Denne posten er mitt notat fra dagens lesing, og bør ikke sees på som hverken noe mer eller mindre. Posten inneholder dog en del gode poeng om historiefortelling i det digitale domenet.

Boken

Lettlest. På tross av dansk språk og henvisninger til forskning og vitenskap, så er dette en bok for fortellere av alle salg. Ikke utelukkende for akademikere eller journalister. Interaktivitet, konvergens, digitalisering, multimedia håndteres på en jordnær og enkel måte. Dette er sjeldent lekkert gjort.

Rett på

I webbens kommersielle barndom ble den flasket opp av programmerere og etter hvert designere, etter at forskerne mistet "eneretten" på mediet. Programmerere og designere er utvilsomt viktige for kommunikasjon i det "den digitale verden", men de er ikke innholds-folk. Fortsatt er webben i stor grad et umalt lerret for innholdsfolkenes fortellinger.

Dette er jo ikke helt sant, det er mye bra historiefortelling i det digitale domenet, men et godt poeng. Webben er dominert av tech heads og freshe designere. Ikke forfattere, journalister, dikt-skribenter og filmskapere. Men de kommer.

Dogmene står for fall

Båndbredde, brukervennlighet, dårlig leilighet på skjerm, for lange tekster filmer og tunge grafiske elementer. Alle har blitt brukt som argumenter for en standardisert, lett og kjedelig arena for historiefortelling. Alle er likeledes raske slutninger og enkle analyser som begrenser potensialet i digitale historier. Oversatt til analoge medier holder ingen av argumentene mål (spillefilmer må max være 30min, så folk ikke sovner, romaner må max være på 100 sider slik at bøkene ikke blir for tunge å slepe til og fra biblioteket).

Historisk set har udviklingen af Internettet ikke haft fokus på den gode historie.

På 70-tallet ble e-post oppfunnet, BBC eksperimenterte med et digitalt tv-format kalt "New Media Format" og Associated Press (AP) sendte de første nyhetene på en datamaskin. På samme tid begynte de første (Amerikanske) avisene å eksperimentere med datamaskiner i redaksjonslokalene, og opererte med fulltekst databaser over tekstene sine. I Danmark (og med det sikkert Norge også) ble ikke digital teknologi tatt i bruk i redaksjonen før utpå 90-tallet.

Først på slutten av 90-tallet ble det soleklart hvilke fordeler digitale medier kan ha for redaksjonene. Prinsess Dianas dødsfall og Monica Lewinsky-skandalen trekkes fram som eksempler på hvordan informasjon spredde seg rekordraskt over store avstander. På samme tid som ting gikk fort gikk det også i større grad udokumenterte rykter gjennom nettet, så vell som redaksjonenes filter og nettsider.

Browseren skal naturligvis ha sin del av æren for dette.

Da Arnold "the gouvenator" Schwarzenegger ble valgt inn som guvernør i California brukte The New York Times litt "langhåret programmering" til å hente valgresultater automatisk fra offentlige datakilder. Sammen med enkle virkemidler ble programmering brukt som historiefortellingen om actionheltens erobring i politikken.

Eirik Solheims ord: Åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig, lyttende.

Myrthu legger fram en rekke stikkord som karakteriserer den nye digitale forteller: personlig, aktiv, interaktivitet, uendelig, tidløs, online, innsiktsfull, organiserbar. Disse har alle en utvidet forklaring, men legg merke til at ved å se bort fra de tekniske aspektene, så likner de noe på Eirik Solheims stikkord om kommunikasjon i sosiale medier. Solheims er muligens enda mer fokusert mot toveiskommunikasjon, mens Myrthu snakker om en journalist som forteller sin historie. Det skulle vært gøy å høre om Myrthu i 2009 har endret stikkordene sine. Husk at boken kom i 2004. Uansett: begge rekker med stikkord bryter noe med vår normale oppfattelse av en journalist. Eller?

Interaktivitet og tradisjonell historiefortelling med et plott kan være motstridene, men gjør det noe? Er det en historie hvis den mister sin karakteristiske form? Og spiller det egentlig noen rolle om vi aldri kom til journalistens store poeng? Kanskje interaktiviteten lar oss gjøre oss opp en egen mening?

Non-lineære fortellinger har ofte noen "faste punkter" som kan lede spenningskurven. Tenk cut scenes fra dataspill.
Marie-Laure Ryans modeller for interaktiv historiefortelling vises fram (s34). Segmenter, noder, blir basisen for fortellingen.

Digitale produksjoner kan lett bli omfattende, og kreve ulike former for kompetanse. Å jobbe i team er ofte hensiktsmessig, samtidig som det stadig stilles strengere krav til hver enkelt. Groupware kan med fordel benyttes for å organisere prosjektene.

Myrthu deler digital journalistikk opp i to kategorier. Narrativer og temaer. Disse defineres etter hvordan historiene er bygget opp formidles. Webside vs en enkelt nyhetshistorie med en start og en slutt.

RSS er nyhetens buffé. Og vi liker buffé.

PS: jeg er kommet til side 60, det kommer muligens mer.

Er nyhetene grunnlaget for småpraten der du bor også? Det er den her jeg bor. Vi studenter bor ofte i kollektiv, og i kollektivet der jeg bor er nyheter på TV, i radio og i avisen blant de viktigste kildene til den daglige småpraten og debatten rundt bordet. I dag fikk jeg delta i tele-sofaprat hos fr.martinsen. En litt annerledes sofakrok.

Tele-sofaprat i korte trekk.

Slik jeg oppfattet sesjonen fungerer det som følger: fr.martinsen bruker coveritLive som hun setter opp på bloggen sin froemartinsen.blogspot.com. I løpet av NRKs dagsnytt 18 sending på radio og tv møtes martinsen & venner og diskuterer/småprater seg igjennom temaene som går på radio/tv. Tekstlig chatting rundt live-sending. Assosiasjoner og avsporinger skjer, just som i sofaen hjemme. P2-losen kaller hun det.

Jeg kjenner ingen av de hyggelige menneskene som deltok i martinsens selskaps losing gjennom dagens nyheter. Det var litt vrient å gjør det første trykket på ”enter”, for å introduserer meg, men introduserte meg som lurker, og ble vennelig mottatt.

CC foto av Rsms / Rasmus Andersson. Selve sesjonen føles langt mer sosialt en slik det kan se ut hvis øyeblikket fotograferes. (illustrasjon)

Over og ut.

Avslutningsvis takket menneskene pent for følget og forsvant fra chat-vinduet. Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg har truffet nye mennesker. Mennesker jeg verken har sett før, hørt stemmen til eller tatt på. Likevel vet jeg noe om hva de mener om kosherslakting, babykino og alternative energikilder for framtiden biler.
Takk til martinsen & venner for følget. Jeg tror dere har funnet den mest hverdagslige formen for nettdebatt til dags dato. Og jeg har sans for det!

Ordlystne Ingeborg spør oss:

Hva skal twitter-followere hete på norsk?

Hva skal twittere-lesere hete?

Vi får noen alternativer: Følgesvenn, Disippel, Tilhenger, Kontakt, Leser, Synpatisør (sympatisør?), Interessent, Lytter, og muligheten til å foreslå egne.

Slett ikke enkelt.

Mitt bidrag til debatten

En del av oversettelsen av "follower" fra engelsk innebærer "en som kopierer andre". Det kan være viktig.
Ordet for "follower" på twitter burde muligens også kunne brukers på "de som leser RSS'n din", da struktur og funksjon kan være identisk. Vi mangler også et ord for RSS-spisere, når ordet skal beskrive forholdet mellom avsender og mottager.

"En som kopierer andre"
Når jeg leser tweets (har vi et ord for et twitter-utsagn enda?) i twitterfox, så leser jeg kopiert materiale. Når jeg leser ordlysten som RSS like så.

En implikasjon av digital representasjon er muligheten til å kopiere 100% uten at originalen forringes*.

I dette lyset kan "en som kopierer andre" være "en som kopierer andres tekst"?
Vi snakker ikke om en "hermekråke" (copycat), men en som kopierer for å lese. På samme måte som datamaskinene vi benytter i dag er basert på Von Neumann-akriktekturen, som forutsetter kopiering av data til og fra minne/prosessor for å kunne nyttegjøres seg av begge, så kopierer en leser på twitter alle de utsagn som ligger i hans/hennes krets, for å kunne lese dem. De kan leses på twitter.com, på mobil, i egen programvare, osv.

Kopiering slik jeg det er forklart over er både en forutsetning for, og kjerneverdi i digital kultur. Vi kopierer alle digitalt materiale og digitale medier hele tiden, det er bare når musikk- og platebransjen velger, at vi ender opp i retten.

Tilbake til twitter:
Et synonym for 'kopiere' er det litt sprekere 'etterplapre'. Dette har en hvis verdi i twitter-sammenhengen.
Disippel, tilhenger og sympatisør er alle ord som inneholder et snev av etterap. Man følger etter, og tilpasser seg mot. Altså inneholder de noe av det jeg synes er viktig fra "en som kopierer andre". Men de inneholder også en ulik maktbalanse, der leseren posisjoneres som svakest.
Jeg mener, tror og håper, at leseren står sterkere en aldri før, i digitale medier. Med det burde vi kanskje ha et ord som likestiller avleser og mottager? -Kanskje ikke. Kanskje det holder at begge parter har muligheten til å ytre seg.

Enn så lenge ender jeg opp på "lesere", i mangel og i vente på drømme-ordet for followers på twitter.

Du finner meg forresten som @eiriks på twitter.

____
* Lev Manovich 5 prinsipp for nye medier, kopi/original og forringelse er det mange som har beskjeftiget seg med

I dag fikk jeg en mail fra en kamerat, Joakim, men følgende subject: ”you have been dugg”.

Det viste seg å være en nettside, abduzeedo.com som har samlet bilder med kreativ bruk av lang lukkertid, som ble digget. Bilde nr3 fra toppen er fra min flickrkonto, og teksten jeg er i gang med å “lystagge”, er STAVELIN.COM :)

Lystaggerbildet som på abduzeedo, sammen med andre liknende bilder, ble digget.

Dette er ikke første gang mine ting på nettet har dukket opp i rare sammenhenger, tidligere ting kan du bl.a lese om her.

Så takk til Joakim for å si i fra, og til abduzeedo-folka (hvem nå enn dere er) får å velge ut mitt bilde. Til slutt vil jeg takke juryen, diggere, min mor og spagettimonsteret. Takk.

Gjennom NRKbeta representeres NRK som en ung sprek stemme i det teknologisk orienterte medie-Norge. Med bloggens makt publiseres tanker, ideer og eksperimentering til folket. De skaper rett og slett et lite vindu inn på Marinlyst, for deg og meg til å se inn i.

Hva er ”bloggens makt”?
Blogger skrives enten av enkeltpersoner, eller av grupper, -som på NRKbeta. Enkelpersoner er tradisjonelt svake i mediebildet, og får makten sin gjennom kamera/mikrofon eller gjennom heldig omtale fra journalister i tekstform.
- Publisering. Gjennom en blogg kan individet få en stemme, og i den grad det ligger en troverdighet rundt bloggen/personen/saken, vil bloggen potensielt ikke bare gi skribenten makten til å fortelle sin side av en sak, men også til å la den siden bli lest og forstått av et felleskap. Et lite stykke offentlig rom.

Hva når enkeltpersoner fra store institusjoner bruker denne typen makt ”mot” mediene?
Saken jeg vil fram til er Eirik Solheims (NRKbeta) svarartikkel til Tore Nesets ”Vil ikke selge på iTunes” (itavisen).
Jeg synes Solheim understreker poenget godt i siste avsnitt av artikkelen, der han oppsummerer sine kritiske punkter mot Nesets artikkel (feil, mangler, tabloide forvrenginger av saken), for så å peke på et relativt nytt maktmiddel i nye medier; kommentarboksen.

”Kommentarfeltet er åpent. Og denne gangen spesielt åpent for Tore Neset.”

NRKbetas trofaste lesere peprer ned boksen, i god stil, med sympati for Solheim/saken/NRK. Hvem vet.
Etter 37 kommentarer om hvor kul NRKbeta er, og hvor lite stilig itavisen er, tar endelig Tore Neset himself ordet:

“Tore Neset | 22. februar 2008 kl. 08.30

Å henge en hel avis (for ikke å snakke om om en redaktør) for et par unøyaktigheter er vel litt voldsomt. Uansett er artikkelen er nå oppdatert med følgende “hale”: “I en tidligere utgave av denne artikkelen kunne det se ut som om NRK overhodet ikke er representert på iTunes. Det er selvsagt ikke tilfelle. NRK er til stede med utallige podcasts (opptak av sine radioprogrammer). Det er heller ikke riktig at Miro er den eneste torrent-klienten som kan brukes for å laste ned NRKs TV-programmer, slik det innledningsvis sto.”

Tore Neset”

Saken på itavisen er oppdatert. Det som nå gjenstår i itavisens artikkel er det faktum at BBC legger ut mer på nett, og at NRK ikke vil kan ta seg betalt for denne typen tjenester.

Men så det store spørsmålet: Er det fordi NRKbeta...

1. har mange lesere (mange gir et større press),
2. representerer en tung aktør (itavisen har nok en hvis respekt for NRK, som oss andre?),
3. Solheims har et godt ethos (profilert blogger med mange kloke ord over lengre tid)
4. rett og slett gode argumenter i form av bulletpoints,

som gjorde at saken som rettet negativ omtale av NRK ble omgjort til nøytral opplysning/beklagelse hos itavisen?

Er ”bloggens makt” like sterk hos alle? Helt sikkert ikke. Men er vi komet dit hvor enkeltpersoner kan oppnå det samme som Solheim gjør her? Ville dette kunne ha vært oppnådd om det ikke var Solheim, men Jan Johansen (den nye gjennomsnittsnordmannen) som skreiv sin versjon på janjohansen.noe? I så måte ville Jan håpe på at gode argumenter alene er godt nok.

.. hvis dette, mot formodning, stemmer, så har bloggen som fenomen oppnådd mer enn hva mange andre medierte kommunikasjonsformer for enkeltpersoner har oppnådd: makten til å bøye tradisjonelle institusjonaliserte medier. Det ville rett og slett vært litt oppsiktsvekkende.

Vin Crosbie har skrevet en helt fantastisk artikkel under tittelen ”What is 'New Media'?” på rebuildingmedia.corante.com.

Denne har en helt annen tilnærming begrepet nye medier, og selv om den er litt lang og ganske trå i starten, så er det en flott artikkel, som sikkert kommer til å havne på pensum ved universitetet. Jeg går raskt og overfladisk igjennom, fortsatt på jakt etter hva som er nye medier.

Først bruker Crosbie en helt masse tid på å forklare den semantiske forskjellen på ’medium’ & ’media’, og viser så til våre tre ulike medium for transport. Land, sjø og luft.
På land kan vi bevege oss uten teknologi (vi kan gå), vi kan gå direkte fra dør til dør, men ikke der hvor der er vann.

Til sjøs kan vi reise alle steder der hvor det er vann, også uten teknologi (vi kan svømme), men ofte er sjøreiser en del av hele turen. Vi må gå til og fra havna.
I begge tilfeller har teknologi gjort transport mer effektiv, med kanoer og hestekjerre, raserbilder og katamaraner.
Så kom reise i luften. Rundt 1900 begynner luftfarten å bli et faktum. Denne typen transport er helt avhengig av teknologi. Vi kan ikke fly uten maskiner. Luftfart er ikke begrenset av havets form, og kan krysse begge de to foregående i samme strekke, dør til dør.

Crosbie trekker denne analogien over mot medium for kommunikasjon.
Han kaller den første typen for ”the Interpersonal medium”. Vi kan på Norsk kalle det mellommenneskelig kommunikasjon. Denne typen kommunikasjon beskrives ved at

* Each participant in it has equal and reciprocal control of the content conveyed.
* That content can be individualized to each participant's unique needs and interests.

og

The equal control, and also the individualization, of the content degrades into cacophony as the number of participants increases. The more people participating in a conversation, the less control each has over its content and how well that content matches the participant's individual needs and interests.

Altså kommunikasjon en til en. Det trengs ikke teknologi, selv om det kan brukes teknologi. (Du kan si at brevskriving, lynmeldinger og SMSer er denne typen mellommennekelig kommunikasjon som bruker teknologi.)

Den andre typen medium for kommunikasjon er massekommunikasjon (Mass Medium). Denne beskrives ved:

# That exactly the same content goes to all recipients.
# That the one who sends it has absolute control over that content.

og

Its content cannot be individualized to each recipient's unique needs and interests and that the recipients have no control over that content.

Altså kommunikasjon en til mange. Det trengs heller ikke teknologi her, du kan stille deg opp på torget å rope ut hvem du vil folk skal stemme på eller du kan forelese på en skole. Du kan også bruke teknologi som kringkasting, avser, podkasting og blogging.

Den tredje typen medium er nye medier (the new medium). Dette er, som med luftfart, en medium som er totalt avhengig av teknologi. Det som beskriver denne typen er at den tar det beste fra de to foregående, nøyaktig slik luftfart gjorde for transport. Mye medier beskrives da slik:

# Uniquely individualized information can simultaneously be delivered or displayed to a potentially infinite number of people.
# Each of the people involved — whether publisher, broadcasters, or consumer — shares equal and reciprocal control over that content.

Og da har verden endret seg litt:

# No longer must anyone who wants to individually communicate a unique message to each recipient be restricted to communicating with only one person at a time.
# No longer must anyone who wants to communicate simultaneous messages to a mass of recipients be unable to individualize the content of the message for each recipient.

Altså; mange til mange.

Ok, dette er en helt annen tilnærming på begrepet nye medier. Men selv om Crosbie har en helt annen framgangsmåte for å komme fram til sin definisjon, så har denne likevel en hel del likheter med andres, f.eks. Lev Manovich eller Terry Flew.

Det først som slår meg er at denne definisjonen går som hand i hanske med både ”digitale medier”, og ”konvergente medier”. Det magiske som har blitt lagt til, er verken mer eller mindre, enn programkode.

En annen ting er hvor godt dette passer sammen med tjenester som google news (der du selv kan velge hvilke typer nyheter du vil lese). Som jeg tidligere har undret, hvorfor lager ikke flere nettaviser denne typen brukerdefinerte RSSfeeds?

Til slutt må jeg si at selv om denne definisjonen har et noe annerledes resonnement, så betyr ikke det at konklusjonen utelukker alle de andre. Først og fremst så støtter denne definisjonen min egen lille videreføring av ”konvergente medier”.
Nye medier er konvergente medier der mulighetene som oppstår ved møtet mellom medieprodukt, IT og telekommunikasjon faktisk benyttes.
Crosbies definisjon utelukker en hel del nye typer kommunikasjon fra nye medier, som podkasting, youtube, blogging og MMORPGs, da det som kommuniseres vil være det samme som alle som mottar den. Mange vil nok sette seg på bakbeina her, og ai at vi enten går for fort, eller for seint fram. Det er nettopp av denne grunnen jeg ikke har turt å argumentere for lenge med videreføringen av konvergente medier.

Nå er jeg i gang med sjette semester i nye medier ved UiB, og bl.a. skal det skrives semesteroppgave dette semesteret. Det er faktisk alt, 30 studiepoeng i bacheloroppgave i nye medier. Hva en slik oppgave er definerer vi nå, ingen har gjort det før, og ingen ser ut til å ha noen konkret idè om hva det er.

Et av poengene for min del må være å finne en god forklaring på hva mye medier er, hva det ikke er, og hvordan jeg på en kjapp måte kan forklare andre hva jeg har brukt snart tre år på å studere.
I dag bruker jeg derfor bloggen som notatbok, og går grundigere inn på prinsippene for nye media, i følge Lev Manovich, som er den eneste akademikeren vi har hatt på pensum som har skrevet bok utelukkende om nye medier. Boken heter ”The Language of New media”.

Jeg har som sagt også planer om å skrive en ok artikkel i wikipedia om nye medier, før jeg hiver meg på den oppgaven vil jeg bruke bloggen her som mellomlager for tanker rundt temaet.

Disse notatene er min forståelse av prinsippene, med enkelte eksempler fra mitt hode, og enkelte fra boken. Målet med teksten er ikke å publisere Manovichs bok på nett, men å forstå og kommentere for egen læring.

Prinspippene jeg noterer meg i dag er

• Numerisk representasjon
• Modularitet
• Automatisering
• Variability (forandelighet)
• Transkoding

1 Numerisk representasjon

Et nye media objekt kan beskrives formelt, matematisk.
Et nye media objekt kan manipuleres ved algoritmer. En egenskap ved å være digital er å være programmerbar.

Et nye media objekt kan være skapt på en datamaskin, og dermed være digital fra første stund. Om et objekt kommer ”uten i fra”, dvs har vært analog/fysisk, må det digitaliseres. Sampling, eller andre former for opptak gjelder innen lyd/video, mens skanning gjelder for tekst, bilder (foto og video). 3D skanning av fysiske objekter.

2 Modularity (modularitet?)

”the fractal structure of new media”. Nye media objekter består av digitale enheter (pixels, karakterer, polygoner, voxels, scripts).

Disse enhentene er for mediaobjektene som atomer er for den fysiske verden. Et objekt kan bestå av veldig få enheter som et lite .gif-ikon, som kanskje kun består av noen få pixler. I den fysiske verden kan vi se for oss et vannmolekyl (H2O) som består av to hydrogenatomer og et oksygenatom. .gif-ikonet vårt kan være en del av et større objekt igjen, som en webside. Vannatomet vårt kan være (bli en del av) kullsyre H2CO3 når det møter karbondioksid CO2.
Slik bygges nye mediaobjekter opp fra små enheter, til store system. Fra pixel til Myst kan vi se for oss stillbilder (fotografiske eller grafiske) som møter kode. Bildene består av pixler, koden av karakterer. Objekt på objekt.
På samme måte kan vi se på WWW, som en helhet av enheter.

3 Automation (automatisering)

Som en følge av prinsippene 1 og 2 (digital representasjon og modularitet) følger et tredje prinspipp. Automatisering. Digitale objekter kan manipuleres automatisk, uten HCI, i alle fall til en viss grad. Enkelte egenskaper ved objektet er gitt i form av dets eksistens.

Eks: et foto fra et digitalkamera. Det er digitalt da det kan representeres med kode (binært), og det er modulært, det består av pixler. La oss si at bildet er tatt fra Fløyen i Bergen, med Hermann Friele i forgrunnen, byen og fjorden bak, og himmel over løvstakken og askøya.
Av erfaring vet vi at bilder ofte ser litt bedre ut med litt høyere kontrast og litt sterkere farger enn hva som kommer ut av kameraet. Bildet kan derfor ”leses” av maskinen, som kan avgjøre hvordan fordelingen av pixler er i forhold til et standard histogram (med fargeverdier fra 100% stort til 100% hvit), hvis bildet ikke er over eller undereksponert (som også kan defineres i forhold til antall prosent hvit eller sort.
Ut i fra predefinert kode kan vi legge på kontrast i et bilde. Det vanligste er det som kalles en s-kurve, som gjør at bildets lysere områder blir litt lysere, og bildets mørkere området blir litt mørkere. Vips: kontrast.

Det samme kan gjøres med fargeintensiteten. Saturering måles fra fargens mest intense og ned til grå. Som alltid i den digitale verden kan dette defineres matematisk, og manipuleres. Selv om dette er uforståelig for meg ved å se algoritmen, så er det en svært enkelt sak i et bildemanipuleringsprogram. Et dataprogram kan ”lese” hvilke farger et bilde har, og booste fargene. Dette gjør enkelte digitalkameraer for deg allerede før du får se bildet i LCD-skjermen.
Mulighetene videre er mange, det er utrolig mye gøy datamaskiner og digitale kameraer kan gjøre med bildene våre.

Resultatet av dette er at alle kreative aspekter av ”fremkallingen” forsvinner ved automatisering. Dette er selvsagt ikke det samme som å si at postproduksjon av digitale bilder (også i film) ikke lenger nødvendig for mennesker å jobbe med, men at en datamaskin KAN gjøre denne jobben.

Under automatisering finner vi også fenomener som Botter (fra IRC og spill, maskiner som simulerer menneskelig opptreden), AL (artificial life) programvare, AI motorer, predefinerte objekter for modellering osv. For en ”spennende” samtale kan du jo ta en prat med ALICE om dette..

PS: hør med ALICE hva som er meningen med livet :)

4 Variability

(foranderlighet, variabilitet, omskiftelighet , ustadighet)

Foranderlighet er tett knyttet opp med automatisering, og bygger også på prinsippene om digital representasjon og modularitet. Da datamaskinen ofte både er ”showroom” og ”fabrikk” på samme tid kan produktet DU ønsker skapes ”on the fly” (hva heter on the fly på norsk?) til deg, basert på et sett variabler.

Eks: Du skal kjøpe nye bil. Du vil ha en Audi. I showroomet velger du at den skal ha 300 hestekrefter, den skal være blå og ha skinnseter. Du vil ha det største stereoanlegget, og LCD-skjermer i baksetet. I den fysiske verden må Audi inc fikse denne bestillingen til deg, så kommer den levert til Drammen om 8 måneder. Med nye media er det modellen som er produktet, og det kan du få opp med et klikk.

Prinsipper innen forandelighet:
1. media elementer lagres i ned media-database.
2. Data (innhold) kan hentes ut fra databasen til mange helt ulik systemer, GUIs osv
3. Data kan hentes ut i fra databasen på bakgrunn av ”hvem du er”. På webben hentes ofte innhold ut fra en DB, settes inn i et GUI (templatebaserte systemer) og vises på skjermen din. Script kan før dette skjer finne ut hva slags soft-og hardware du bruker, og med denne informasjonen hente ut innhold som passer deg. Hvis systemet har mer info om deg (for eksempel personinfo) kan dette bidra til yterligere tilpassing av innholdet som hentes ut til akkurat deg.
4. Et eksempel på overnevnt tilpassing er interaktivitet basert på trestruktur. Vi kan se for oss en meny i et dataprogram der valgene snevres inn etter dine foregående valg. Et annet eksampel kan være ”choose you own adventure”-noveller der du velger deg videre ved å hoppe til bestemt side. (i digital form nødvendigvis)
5. Hypermedia, har likheter med overnevnte modell, da node til node kan være organisert etter trestrukturen. www er et eksempel basert på tekst. Jeg ser for meg at vi kan argumentere for at www i dag kan sies å være ”ekte” hypermedia etter Ted Nelsons artikkel fra 1965 (Complex information processing: a file structure for the complex, the changing and the indeterminate). Da både film, animasjon, spill og bilder kan være lenker, og teksten (som I informasjon, ikke kode) strengt talt ikke trenger å være til stede for å oppnå strukturen til en hypertekst.
6. periodiske oppdateringer (et typisk egenskap innen IT-verden), det kan være en webside, programvare eller selve medieinnholdet som endrer seg. Andre eksempler der periodisk oppdatering står sentralt kan være værmeldingen, valutakurser og aksjekurser.

7. Skalerbarhet. Vi kan se det samme objektet med ulike nivåer av detalj. Det være seg et kart, en tekst eller (potensielt) film. Miniatybildekonstruksjon on the fly, autosummering i word, view size i quicktime osv.

5 Transkoding

I dataverden betyr transkoding å konvertere data mellom filformater. Forståelsen av transkoding som en egenskap ved nye media ligger også i konverteringen mellom verdene. Digitalisering (compueralization) gjør media om til data. Media beskrives ofte av egenskaper ved dets innhold, og bare til en viss grad av dets medium. Et bilde beskrives gjerne med hva det representerer, fargene, ansiktene, minnene osv. I datamaskinen beskrives det samme bildet i dimensjon, filstørrelse, filnavn osv. Det dukker opp to lag her, det kulturelle laget (som tilhører den fysiske verden) og datalaget (som tilhører maskinens verden). Nye media påvirkes av begge disse lagene, og etter som de begge endrer seg over tid endrer også nye media på seg. Nye media objekter tar også egenskaper fra dataverden, de er ikke utelukkende representasjoner av kulturelle objekter. Nye media kan se ut som tradisjonelle media, men det er bare på overflaten.

Tidligere nevnte photowalkthrough.com har en gruppe på flickr. Det er de ikke aleine om. Dette har blitt en populær kanal for deling av digitale bilder, og der folk samles er det aktuelt å reklamere. Ved å se på de "All time most popular tags", så finner vi bare et merkevarenavn: nikon. Hvorfor?

Hvorfor tagger folk bildene sine med reklame for utstyrprodusenter? Jo, det har seg slik. Nikon har en "konkurranse" på gang, Nikon Stunning Gellery. En flickr-bruker kan tagge bildene sine med "nikonstunngingallery" og slik bli funnet til bruk for denne kampanjen. Premien er å bli brukt på Nikon sine sider, og så vidt jeg kan se, ikke noe mer. Likevell er det pr nå 10.540 bilder tagget med "nikonstunngingallery", hvem vet hvor mange som ser disse bildene, og i den sammenhengen må bruke ordet "Nikon" for å formidle det. Sansynligvis mange, og av dem igjen mange som er potensielle kunder av, nettopp Nikon. Hvordan velge ut interessante bilder i en slik stor mengde:

If you want to check out likely candidates for the Nikon Stunning Gallery the next days, use Flickrs own "Interesting" feature. See the pictures people have tagged for Nikon rated by how interesting they are. sitat: brilliantdays.com

Denne kampanjen er en briljant bruk av "nye media". Denne typen markedsføring kommer vi til å se mer av. Bruk av datakraft handler for tiden mye om å få kundene til å gjøre bedriftens jobb, dette er et stjerneeksempel.

Hva er "nye media"? Dette er et spørsmål jeg stiller meg hver eneste uke. Helt siden jeg søkte opptak for drøye to år siden har dette vært et gnagende tema. I dag er jeg på nordiske mediedager, en festival for mediebransjen som avholdes i Grieghallen i Bergen. Som den studenten jeg er har jeg meldt meg frivillig til å jobbe for festivalen. Dette er en glimrende måte å få ting gratis på. Et festivalpass koster skjorta, selv for studenter, men ved å jobbe kun en dag, er plutselig alt gratis. Forrige uke var jeg festivaljunkie på Bergefest, denne uken er det mediedagene. Frivillig arbeid smaker ekstra godt på festival.Det første foredraget jeg gikk på var med Claus Sonberg. Det skulle handle om økonomi og framtidig satsning innen mediebransjen, men ble for min del en utrolig tilfredstillende seanse. Hvem skulle tro økonomi var gøy?

HVOR MYE ER CV-EN DIN VERD? v/Claus Sonberg Om vi liker det eller ei; det dreier seg om penger. De som sitter på pengesekkene følger nøye med i en akselererende medierevolusjon. For investorer og annonsører gjelder det å ligge foran, og tankene de har om hvordan mediebildet ser ut noen år frem i tid vil påvirke utviklingen i den mediebedriften du jobber. På toppen sitter de store konsulentbyråene, som verdens største på området; Burson Marsteller. De gir rådene som blir grunnlaget for de mektiges strategier; hvor mye er egentlig din jobb verdt om fem-ti år? Om den i det hele tatt finnes da...

(sakset fra mediedager.no)Innholdet i foredraget tar for seg elementer som Sonberg ser på som avgjørende for å få de spennende jobbene om 5-10-15 år. Med andre ord når mitt kull med nye mediastudenter er I starten av våre karierer.

Sonberg hadde 5 sentrale punkter.
1 sjef- velg sjef omhu, finn en med stort ethos, vantett etikk, og en som lar deg gjøre ting som er anderledes
2 digital teknologi- hvordan endrer digitaliseringen komsumentene og produksjonen av medieinnhold. - bli en digital mester.
3 internasjonal kompetanse- engelsk (Business), kinesisk og/eller indisk- jobb i utlandet og/eller utveksling. Internasjonsle selskaper.
4 bred kompetanse-ulike medier, pri1 digitale medier. Underholdning som satsningsområde- bygge nettverk
5 Bygg din egen "merkevare"- over tid, kvalitet hele veien, gjør degselv til en "merkevare".- stå ut, vær anderledesNye media ved UiB er et fag med stort frafall.

Det er mange som "vil studere noe med media" og havner her. De faller av. Dette får oss som liker faget vårt og som faktisk fortsetter, til å lure på hva som er galt med faget vårt. Søkermassen har gått ned i år (2006) og faget blir omtalt som et "motefag". Det var derfor en stor glede å følge Sonbergs foredrag.
Av hans fem punker er to innertiere for nye mediestudenter. Vi som faktisk fullfører bacheloren blir "digitale mestere". Hva det innebærer kommer nok litt an på hvem som spør, men når jeg sier at jeg er 15-20år yngre en snittet her, så tørr jeg kale meg en digital mester. Hadde jeg stått på Mat.Nats Linuxgruppe sine møter hadde jeg dog ikke sakt det samme.

Nye medier er en allsidig linje. Til tider, og særlig i starten, kunne det virke for bredt. Vi lærer ikke bare teknologi (xHTML, CSS, PHP, ORACLE, Flash... og videoredigering), men også bredt rundt generelle mediefag, (teori, analyse, historie, lyssetting, filming og produksjon) og mer generelle teknologifag som databaser/multimediedatabaser, generell IKT og webteknologi. Enkelte i 04kullet har fått seg jobber, og det er stor spredning i arbeidsgivere. Det er ingen tvil om at nye media er en allsidig utdanning. Internasjonal kompetanse, valg av sjef og å bygge et merkevare av seg selv kan alltids fikses på sikt. Først må det skoleres. Konklusjonen er det er fryktelig godt å høre positiv tankegang rundt utdanningen vi jobber hardt med. På tross av stort frafall, nedgang i søkere og tidvis lite oversiktlige mål med faget, så spår investorer som Sonberg (Norden-sjef, Burson-Marsteller) at kompetanse vi opparbeider oss faktisk kommer til å bli verdifull, også om 15 år.

På jobb i dag skjer det nesten ingen ting. De fleste studentene har dratt hjem, er ferdig med eksamen og er i alle fall ikke på lesesalen. De tingene jeg faktisk blir stupt om har jeg blitt spurt om 100 ganger før, jeg har kontroll. Dette medfører dødtid, fritid. Jeg har i dag satt meg ned å kikket på universitetsbibliotekets e-bøker og e-tidsskrift. Det var ikke så fett som jeg hadde håpet. Jeg finner ingen måte jeg kan komme rundt det kipe systemet de bruker for visning av .pdf'r. Jeg vil laste dette ned å ha det må MIN harddisk, ikke bare ha muligheten til å lese dette på nett. Om noen har funnet en hack på dette, så skrik ut. Med kommende ferie og med det fritid gleder jeg meg til å ta mer bilder. I den sammenheng fant jeg noen "e-bøker" (bok i .pdf-format) om temaet. En av dem er "Digital Photography & Imaging" av David D Busch.

Jeg blir provosert av hvordan en tidligere profesjonell fotograf kan snakke om Special Effects i foto på den måten ha gjør. Han viser fram ting man kan gjøre med KPT (Kais Power Tools) og Alien Skins Eye Candy 4000, som om dette er kurante applikasjoner å kjøre på fotografier. Jeg aner ikke om det disse photoshop plugins (finnes også for Corel) er kjent for alle, men de av oss som faktisk satt å lekte med photoshop da disse var hotte (var det photoshop 5.5 som var nyeste den gang mon tro?), så jeg hiver med noen bilder av hva slags effekter jeg snakker om:

Jeg har leitet febrilsk etter et sted hvor David Busch sier at dette IKKE EGNER SEG, for noe som helst. Men kan ikke finne dette noe sted. Dette er så amatørmessig, og jævlig, at jeg sliter med å finne ord. Dette var sånn vi gjorde da vi var 14år, og testet alle filterene i Photoshop fordi vi ikke viste bedre. Jeg legger til at boken er publisert i 2001. To-tusen-og-en, ikke 1995. Oj.. jeg kjenner kvalmen kommer. Ah.