Vell, rent opphavsrettslig er ikke dette helt sant, men det er sant at forklaringen om hvordan journalisten graver (kildekoden), på de beste journalistiske prosjektene i Norge er tilgjengelige for offentligheten. Pakket pent inn som metoderapporter.

Personlig savnet jeg en Mikael Blomkvist i norsk journalstikk. En intelligent, sta og evig gravende søker på jakt etter sannheten. Til min store glede og forbauselse har vi mange. De beste metoderapportene fra SKUP-prisen inneholder nok detaljer til å være bedre lesning enn nyhetsartiklene de bidro til. Jeg anbefaler med andre ord, på det varmeste, å lese disse.

”Det beste”

Bidrag til SKUP-prisen fordrer en metoderapport. De siste 11 årenes rapporter ligger på nett. Vi venter på at 2009 skal legges ut. Jeg har ikke lest alt her, det er ganske mye. Men det jeg har lest er av overraskende høy kvalitet, og er så underholdende at det kan konkurrere med de fleste kriminalromaner, og danker ut dagsavisene. For at du skal kunne arrestere meg på min entusiasme legger jeg ved noen pekere til rapporter som rocket ved min pessimistiske oppfattelse av dagens copy/paste-journalistikk.
Blomkvist finnes.

• 2008
  • Avsløringen av Nakenprat (.doc)
  • Mitt skip er lastet med… (.doc)
  • Universitetsbløffen (.doc)
• 1999
  • Ny hovedflyplass (.html)

Det er mye mer goodies her, men som nevnt et relativt stort og omfattende materiale.

Det er lenge siden Watergate, men fortsatt fint at noen graver.

Hva med å lese inn en selv?

Jeg har tidligere snakket om Librivox, og hvordan lydbøker som havner i "public domain" (allemannseie) blir lest inn av frivillige og delt som lydfiler til nedlasting og podcasting.

Nå kan du selv bidra, der spørres etter norske fortellende stemmer på "wither norway" i bloggen til Librivox.

Frigjør en bok fra glømslen, les inn og del på Librivox.org

Jeg synes ideen bak librivox er så god at vi fortjener den her hjemme på berget også. God litteratur lever, selv når forfatteren er død.

Gjennom NRKbeta representeres NRK som en ung sprek stemme i det teknologisk orienterte medie-Norge. Med bloggens makt publiseres tanker, ideer og eksperimentering til folket. De skaper rett og slett et lite vindu inn på Marinlyst, for deg og meg til å se inn i.

Hva er ”bloggens makt”?
Blogger skrives enten av enkeltpersoner, eller av grupper, -som på NRKbeta. Enkelpersoner er tradisjonelt svake i mediebildet, og får makten sin gjennom kamera/mikrofon eller gjennom heldig omtale fra journalister i tekstform.
- Publisering. Gjennom en blogg kan individet få en stemme, og i den grad det ligger en troverdighet rundt bloggen/personen/saken, vil bloggen potensielt ikke bare gi skribenten makten til å fortelle sin side av en sak, men også til å la den siden bli lest og forstått av et felleskap. Et lite stykke offentlig rom.

Hva når enkeltpersoner fra store institusjoner bruker denne typen makt ”mot” mediene?
Saken jeg vil fram til er Eirik Solheims (NRKbeta) svarartikkel til Tore Nesets ”Vil ikke selge på iTunes” (itavisen).
Jeg synes Solheim understreker poenget godt i siste avsnitt av artikkelen, der han oppsummerer sine kritiske punkter mot Nesets artikkel (feil, mangler, tabloide forvrenginger av saken), for så å peke på et relativt nytt maktmiddel i nye medier; kommentarboksen.

”Kommentarfeltet er åpent. Og denne gangen spesielt åpent for Tore Neset.”

NRKbetas trofaste lesere peprer ned boksen, i god stil, med sympati for Solheim/saken/NRK. Hvem vet.
Etter 37 kommentarer om hvor kul NRKbeta er, og hvor lite stilig itavisen er, tar endelig Tore Neset himself ordet:

“Tore Neset | 22. februar 2008 kl. 08.30

Å henge en hel avis (for ikke å snakke om om en redaktør) for et par unøyaktigheter er vel litt voldsomt. Uansett er artikkelen er nå oppdatert med følgende “hale”: “I en tidligere utgave av denne artikkelen kunne det se ut som om NRK overhodet ikke er representert på iTunes. Det er selvsagt ikke tilfelle. NRK er til stede med utallige podcasts (opptak av sine radioprogrammer). Det er heller ikke riktig at Miro er den eneste torrent-klienten som kan brukes for å laste ned NRKs TV-programmer, slik det innledningsvis sto.”

Tore Neset”

Saken på itavisen er oppdatert. Det som nå gjenstår i itavisens artikkel er det faktum at BBC legger ut mer på nett, og at NRK ikke vil kan ta seg betalt for denne typen tjenester.

Men så det store spørsmålet: Er det fordi NRKbeta...

1. har mange lesere (mange gir et større press),
2. representerer en tung aktør (itavisen har nok en hvis respekt for NRK, som oss andre?),
3. Solheims har et godt ethos (profilert blogger med mange kloke ord over lengre tid)
4. rett og slett gode argumenter i form av bulletpoints,

som gjorde at saken som rettet negativ omtale av NRK ble omgjort til nøytral opplysning/beklagelse hos itavisen?

Er ”bloggens makt” like sterk hos alle? Helt sikkert ikke. Men er vi komet dit hvor enkeltpersoner kan oppnå det samme som Solheim gjør her? Ville dette kunne ha vært oppnådd om det ikke var Solheim, men Jan Johansen (den nye gjennomsnittsnordmannen) som skreiv sin versjon på janjohansen.noe? I så måte ville Jan håpe på at gode argumenter alene er godt nok.

.. hvis dette, mot formodning, stemmer, så har bloggen som fenomen oppnådd mer enn hva mange andre medierte kommunikasjonsformer for enkeltpersoner har oppnådd: makten til å bøye tradisjonelle institusjonaliserte medier. Det ville rett og slett vært litt oppsiktsvekkende.

Som teknofil hiver jeg meg gladlig over ”nyheter” angående teknologi og gadgets, i dag lar jeg meg fascinere over aftenposten/forbruker.nos dekning av CES-messen i Las Vegas. Hør på dette, er det bare jeg som undres?

Trådløs distribusjon av innhold, 360 graders integrering mellom maskinvare, innhold og tjenester, samt mer fokus på produktdesign, er blant årets viktigste elektronikktrender, skal vi tro den amerikanske elektronikkbransjen CEA, som arrangerer CES-messen.

Vell, jeg er ikke helt sikker på om vi skal tro på den amerikanske elektronikkbransjen. Ikke nødvendigvis på alt innholdet gjennom artikkelen ”Årets elektronikk-trender” på forbruker.no (aftenposten), men det er noe her som ikke stemmer.

• Trådløs distribusjon av innhold
  – ikke en trend vell, det er slik routere kommer for tiden?
• 360 graders integrering mellom maskinvare, innhold og tjenester
  – 360 graders integrering? Er det et begrep som har gått meg hus forbi? Sist jeg sjekket var det kun unntaksmessige produkter som faktisk las seg integrere, og da over propertiere løsninger, som utelukker alt annet en hva produsenten bestemmer. Det beste ekemplet er kanskje Apples iTunes, som knytter sammen iPods, Apple TV, Macer og PCer, med iTunes. Det er da ikke –musikk-, eller mp3er som integreres, men iTunes.
  Et annet eksempel er synkronisering mellom enheter (pc, mobil, pda,...), som kanskje skjer i 360grader, men alle som gjør dette regelmessig, og har testet det med ulike enheter mot ulike informasjonssystemer vil kanskje være enig med meg i at dette slett ikke er så enkelt og genialt som det burde/kunne ha vært. Jeg har fortsatt duplikata kontakter på mobilen min..
  Helt til noen bestemmer seg for å bevise meg feil, beholder jeg oppfattelsen om at integrering verken er sømløst eller i 360 grader. Det er knotete slit for teknisk kompetente.
• Fokus på produktdesign
  og apple er ikke nevnt i artikkelen? Snålt. Det som faktisk vises til er en dansende mp3spiller. Vell, det er utvilsomt moro en liten stund, men jeg håper det ikke er det eneste 2008 har å by på av spennende produktdesign..
• Hvem sa dette igjen?
  – Er det aftenpostens journalist som har observert og kokt ned messen til dette, eller er det en syndikert, oversatt artikkel? Det kan se ut som journalist Geir er i Las Vegas, men ekspertene forblir navnløse. Dette er verken ment som kritikk mor aftenposten eller hr journalist personlig, men da en del her lyder oversatt fra en produktkatalog/åpningstale synes jeg det bør være lov å nevne det.

TVer blir større og flatere, HD-DVD/Blu-ray trenger fortsatt mer tid og ellers andre produkter som kan få et HD-Ready-klistremerke er popt. Nødvendigvis.

Litt lenger ned i artikkelen får vi en ny spennende selvmotsigelse.

En annen viktig trend i 2008, blir en stadig større grad av sammensmeltning mellom maskinvare og innhold, og måten dette distribueres og deles. Flere brukermuligheter og en mer sømløs og plattform- og teknologinøytral infrastruktur var omkvedet.

Større grad an sammensmelting mellom maskinvare og innhold, er det stikk motsatte av ”plattform- og teknologinøytral infrastruktur”. Hva mener du her mr. Journalist? Kan vi få et eksempel?
Vi får et eksempel ”på hvordan tjenester, innhold, og selve elektronikkproduktet spiller sammen og gir brukerne en helhetlig opplevelse”, ved fickr (som jeg er så glad i) og digitale bilderammer og kameraer. Teknologinøytralt? Tja, I alle fall produsentnøytralt (alle kameraer, alle rammeprodusenter, flickrs delvis åpne api). Er det web som OS som er den teknologinøytrale infrastrukturen?

Alt i alt, hva blir trenden i 2008? Vi fortsetter å ha ting trådløst, TVer blir større og .. et eller annet vås om at alle tekniske duppeditter kommer til å snakke pent sammen?

- Vell, på din kappe hr. Journalist & eksperter fra CES. Store TVer og ting med HD-ready på høres safe ut, at vi kjøper navigasjonsutstyr til biler er heller ingen overraskelse, men interopabilitet for konsumere setter jeg spørsmålstegn ved.

- Hva med telefoner? iPhone kommer til Norge i år, og telefonprodusentene må utfordre denne. Det høres ut som et felt der produktdesign kan brukes i flere overskrifter. Jeg lurer på hva HP, Sony-Ericsson, Nokia og Motorola kan trylle fram. Kommer Microsoft også med en egen super-telefon?

- Hva med spillkonsoller? Både Microsoft og Sony har konsoller som begynner å bli modne, men kan de trylle fram noe magi ala konkurrenten i Nintendo? Sist jeg leste noe var ”headtracking” prototypet for Nintendo Wii, får vi se noen famlende skritt innen augmented reality i dataspill i år, kanskje?

Post 9/11 filmer har blitt en egen kategori, og mange har tydelige kritiske stemmer overfor den sittende Amerikanske presidenten. Jeg har sett to filmer jeg vil trekke frem, to filmer som på flere måter skiller seg ut: Five fingers og Death of a president.

Five Fingers er en film om risikoen ved delta i et terrornettverk (snurrfilm). Hvem skal stole på hvem, og hvor mye er man villig til å riske for å gjennomføre sin agenda. Filmen er dobbeltsidig på det etiske nivået. ”Alle” har problemer med sine handlinger og eller intensjoner og metoder.
Filmen ble rated R i USA for tortur, og jeg ser for meg at verdenspublikummet kommer til å følge denne standarden. Ikke fordi filmen er så brutal, men fordi den er så mentalt grusom, og til tider veldig virkelighetsnær, i alle fall er det lett å tro det.

Filmens hovedrolleinnehaver, Laurence Fishburne, gør en fin-fin innsats, men dessverre er ikke Mr Mishburne aleine nok til å fylle verdens kinosaler. Det som gjør filmen spesiell er at den passer svært godt inn i nyhetsbildet for tiden, og den kunne ha vært en historie fra nyhetskanalen, i stede for filmkanalen.

Death of a president er en Britisk film og snikmordet på George W Bush i 2007. Det kule med denne filmen er dens dokumentariske oppbygningen. Aldri før har jeg sett en fiksjonsfilm som følger dokumentarsjangeren bedre enn dette. Vi får en følelse av at filmen er laget i 2009, og viser hva som skjedde i 2007. Selve mordet på Bush er CGI, men det legger du IKKE merke til. Akkurat denne scenen er svært kaotisk, og i zapruder stil, og vi kjøper lett materialet. Filmen benytter seg godt av typiske dokumentariske grep, og viser til overvåkningskameraer, stillbilder og personintervjuer.

Kontrovers
Begge filmene har fått lite oppmerksomhet i Norge. Death of a president sliter med å bli vist på kino i USA (BBC), og Five Fingers finner jeg også lite info om, på tross av at denne er amerikansk. Begge filmene stiller Amerika i et heller dårlig lys, men i en nyhetssammenheng er ikke dette noe nytt. Det nye er at fiksjon blir så kritisk som den er i disse to filmene. At Death of a president ikke blir vist på amerikanske kinoer pga filmens kontroversielle innhold. Er det ikke det vi ville ha kalt sensurert i Norge? Hvis noen hadde laget en film der statsminister Jens Stoltenberg hadde blitt skutt, ville den ha blitt vist på kino? – Jeg tror det.

Det er ikke tvil om at store navn selger, og når skaperne av South Park besøker Bergen så legger pressen merke til det. Allerede før gutta ankom regnværsbyen hadde BT, TV2 (side2), propaganda, og helt sikkert en rekke andre skrevet om det.

Trey Parker og Matt Stone kom ikke til mediadagene for å være kjendiser, de kom får å vise fram og snakke om kontroversiell TV. Episoden med Tom Cruise i skapet og episoden der Isaac Hayes blir skrevet ut av serien og hans karakter Chef brutalt dept ble vist på storskjerm. Etterpå ledet Gunnar Strøm (Førsteamanuensis, Høgskulen i Volda) en "debatt", som enklere kan beskrives som en samtale. Temaet er glohett og South Park av de få forum som tar tyren ved hornene over dammen. Dvs, det er mye snakk, men få bilder å se. Gutta, som har egenhendig produsert South Park i snart 10 år nå, fikk snakke ut om sensur vs kreativitet.

I dagens mediebilde, etter 9/11 og Mohamed karikaturene, er det blitt mye fokus på hva som kan vises i media. Gutta pekte på at de viste bilder en profeten for fire år siden, da var alt ok mens nå er det plutselig fy-fy. I det hele tatt virket det ikke som sensur var et stort problem for serien, på tross en den nylige saken der gutta selv putta inn en sensurplakat i episoden "Cartoon Wars Part I", dette gjorde de etter at Comedy Central gjorde det klart at Mohamed ikke skulle avbildes på deres nettverk.

Selv om terrortrusler og potensielle angrep stadig er et kontinuerlig tema, så har aldri produksjonen hatt store motstanden fra bevegelser som føler seg tråkket på. Når serien sparker hardt i enkelte retninger får Stone og Parker henvendelser fra folk som lurer på "hvem de er ute etter å ta" som neste. Dette avfeier gutta som en missforståelse av hele serien, de er ikke ute etter å ta noen spesielle. Enten sparker de i alle retninger, eller ingen. Det er denne filosofien som gjorde at serien endelig hetset sientologbevegelsen, og igjen som fikk Chefs stemme, Isaac Hayes, til å vende dem ryggen. At mr Cruise ble så pissed håper jeg har noe med religionen hans å gjøre, og ikke "hans opptreden" i serien, for den var hysterisk. I det hele tatt er det igjen ingen grunn til å slutte å se South Park. Serien virker like fresh og drøy i dag, som da første episode ble vist i 1997.

Ja jeg gjør det, uansett hvor merkelig det kan høres. Det viser seg faktisk at lydbøker også er en vare det er mulig å få gratis på nettet, også for deg som vil holde mediebiblioteket ditt utenom piratene. Librivox er nettsiden, og frie lydbøker på nett er misjonen. Uten at jeg skal skryte på meg noe særlig kjennskap til konseptet, så mener jeg det fungerer slik: Når bøker blir "gamle nok", så omdefineres de ut i det Librivox har lært meg at heter public domain og da er rettighetene til å utgi dem borte eller noe i den duren. Det betyr at Librivoxsamfunnet kan lese dem over i digitalt format, og dele dem.

Er dette virkelig så bra som det høres ut?

Vell, det er ulemper. Bøkene leses inn av frivillige "amatører". Dvs at det ikke er den samme personen som leser hele bøker. Dette kan være irriterende, særlig når det skifter meller personer med svært ulik stemme. å være flink til å lese er heller ingen egenskap som kreves for å være frivillig i Librivox, på tross av dette synes jeg det jeg har hørt har vært bra nok. En annen ting som kan være et irritasjonsmoment er oppdelingen av bøkene. Når det ikke er samme person som leser, så åpnes og avsluttes hvert kapittel med leseren som sier navnet sitt, og en kort setning om at "this book is in the public domain, for more info and books check out w-w-w-dot-librivox-dot-org". Noe lesere klarer også å putte inn URL'n til sin egen webside. Dette deler historiene opp litt mer en hva som er ønskelig.

Kul teknologi.

Librivox sprer innholdet de skaper på freshe måter. Web-download, torrents og podcasts. Lyden kan streames eller downloades. Du kan også stort sett velge lydkvalitet og filformat. Så langt har jeg hørt Treasure Island og Alice in Wolderland i sin helhet fra Librivox, og jeg kommer nok til å laste ned mer. Om du også er en hund etter lydbøker, og ikke har ræva full av penger, så kan jeg lett anbefale turen til Librivox. (den siste der fikk nesten hele posten til å se ut som en reklame for siden, jaja.)