Shoot the dog
Mitt første forsøk på bilder i ekstreme lysforhold, konsert med “Shoot the dog”.Jeg hadde virkelig ingen peiling på hva jeg ville ha med meg hjem av bilder, hvordan jeg skulle takle lysforholdene, eller hva slags konsertbilder som er kulere en andre, så alle bildene under er prøving og feiling.At “Shoot the dog” ble den første konserten jeg eksperimenterte på er bare delvis en tilfeldighet. Mannen som spiller el-piano-(ting) er en venn av familien, og mannen som introduserte meg til kvarteret. Jeg følte meg med andre ord litt mer selvsikker en om det hadde vært Metallica på scenen.Du kan godt si at “nattbilder” eller “undervannsbilder” også er bilder i ekstreme lysforhold, men de er i alle fall sånn nesten stabile. På konsert varierer lyset masse. Plutselig er den nesten helt mørk, så er alt rødt, så blått, og via nesten bekmørke eksploderer scenen i helt hvit lys. At det stort sett er for mørkt på scenen resulterte i mange bilder som var omtrent like skarpe som en medisinball. Kanskje kan dette brukes som en effekt, men jeg liker det ikke, i utgangspunktet. Bilder i blått lys synes jeg er behageligere en bilder i rødt lys (som ødela mange av bildene fra denne konserten), mens hvit lys gir inntrykk av at det er lyst i lokalet, noe som knapt beskriver en konsert, men vi kan se musikerne, og de blir skarpe. 
Bergenfest
Elliott Brood
Fink
Sammen med K jobbet jeg frivillig på Bergenfest 06. Dette betyr at jeg jobbet som vakt på noen konserter (Mira Craig, Wildchild, Percee p, Track 72, Boot camp clik, Dumdum boys, Cheikh l�ƒ´ og Timbuktu med damn), men også at jeg fikk gratis festivalpass som betyr enda flere fine konserter uten å betale i døra. Slikt kan en student like.Jeg tok med kamera til Kamelon en av dagene jeg ikke jobbet. Inne i lokalet var det trangt. Mye folk, lite plass. Og lite lys. For de av oss uten fotoutstyr til 100.000 så er det vrient å få gode bilder i konsertlokaler. Det krever timing (vente på riktig lys), iver og en god porsjon flaks.
Å ta mange bilder hjelper jo, men det er litt ubehagelig å stå helt foran publikum med kamera, det ødelegger øyeblikket på en måte. Blits er for min del en stor uting på konsert. Det forstyrrer bandet, og det gir ikke riktig inntrykk av hvordan det var i lokalet. Dette har jeg prøvd med på før, på “Shoot the dog“.
To strategier for å ta bilder på konsert.
Forutsetning: ingen blits.
1. Lav blender.
Et lavt blendertall betyr stor blenderåpning, som igjen betyr mye lys inn på CCDbrikken. Det objektivet jeg har som har lavest blender er en fast 50mm med blender 1.8 (f/1.8). Bildet av Thom Hell er tatt med dette objektivet.
2. Høy ISO.
Strategi 2 går ut på å øke ISO”„�n så mye som mulig. Dette gir en del støy (max ISO på Nikon D70s er 1600), og dette må jeg bare leve med. Jeg økte ISO”„�n da jeg byttet objektiv. Jeg byttet til Nikons standardobjektiv (18-70mm f/3.5-4.5), som gir mulighetene for et mye videre utsnitt enn fast 50mm.
Etterarbeid.
Det er en del som kan gjøres for å gjøre bildene lysere i postproduksjonen. Curves er et stikkord. En del andre funksjoner kan også hjelpe noe, men de har alle en felles ulempe. Hvor lysere bildet fikles, hvor tydeligere blir støyen (fra høy ISO). Støy kan i enkelte tilfeller sees på som en effekt, i andre bare uheldig.
Konklusjon.
Høy ISO gir mye støy, og; f/1.8 er fortsatt ikke nok til å ta bilder uten blits innendørs. I alle fall ikke i et mørkt konsertlokale, med kipe røde spotter. Det er fortsatt vanskelig å ta bilder på konsert. Dette krever trening. Det første bildet av Elliott Brood, tatt med 18mm ISO1600 og herjet en del med synes jeg ble ganske kult, på tross av støyen. Nå har jeg to sider med konsertfoto, “�Shoot the dog“� og “�Bergenfest”�, de må sikkert slås sammen, for det er fortsatt spennende å ta bilder på konsert.