Stavelin.com

Forsov meg i dag, måtte skyndte meg de 108 skrittene til jobb. Trøtt og sulten surfet jeg rundt, og fant et bilde som fikk meg til å lengte etter sommeren.Dette bildet, ligger som bakgrunnsbilde hos Randi, lenket fra Kristin. Jeg ser av filnavnet at dette er “�Eidene”�. Men for meg minner dette om Risørhalsen, kanalen inn til Pjåltæ Bay, hvor Risør mototbåtforening har hytte. Der selger de is, langt fra fastland. Det er ikke mange steder man kan padle på flytemadrass til en kiosk på en holme for å kjøpe is. Av bildet kan jeg også se at det er 21grader i vannet og at det smaker salt av solgangsbrisen. Det er merkelig hvor mye lukt og smak det er i dette bildet..

Det går fort i svingene, og i det hele tatt går det fort. Flere av min medstudenter påpeker at det nå er et år siden mange av oss begynte å blogge. I den sammenheng er det noen morsomme ting å trekke fram. Etter et halvt år med blogger var begeret nådd, og jeg hoppet over til wordpress. Med det fikk jeg også bloggen over på mitt domene, og dermed fikk jeg full kontroll over statistikk av ulike slag. Så etter et år som jeg har fortalt fra min verden, her er litt info om de/dere som er innom her på stavelin.com.

Sprøe søkeord som folk har brukt, og kommet hit til meg (et selektiv utvalg):

• “Schizofren” er det ordet pluginnen ShotStat har telt flest ganger. Tilfeldig? -Neppe.
• “Breikdansen” og se stavemåte
• “studiner + bergen” :)
• “guardia parasitten”
• “sjekke triks damer”
• “fadderuke 2005 SV”
• “hp pavilion ze5400″
• “fadderuke bilder”
• “blogs sex archives”
• “strawberries wallpaper”
• Folk som søker på “fine pupper” på images.google kommer også til meg. Dette på tross av at jeg ikke bruker disse to ordene satt sammen på den måten noe sted (som jeg kan finne). Er ikke helt sikker på om det er disse surferene som henger her mest..(Gåsetegn er lagt til av meg for å skille ord og kommentarer)

Om nettlesere er det i stor grad hyggelig nytt.

• Firefox 30.4%
• M$IE 24.4% (og det uten at siden vises riktig..)
• Opera 10.7%
• Safari 6.3%
• Netscape 0.2%

Operativsystem som brukes.

55.7% bruker Windowsmaskiner, kun 25% bruker Mac. 1.3% bruker Linux.

Tirsdager er liksom dagen. Det er generelt mer folk innom på tirsdager enn de andre dagene. Hva nå en man skal trekke ut av slik informasjon.

67.1% er bare inne på siden i 0-30sekunder. Det må jeg si var kort. Heldigvis er 11.4% inne mer enn 30min.

Totalt har svimlende 25000 surfere vært innom her siden september, jeg antar at folk som kommer igjen og igjen (meg f.eks :) blir telt gang på gang. Awstats forteller meg at 283 forskjellige sider har lenket til meg (283 forskjellige lenker virker kanskje mer troverdig, så jeg velger å tro oversettelsen til Norsk er hullete), mens Technorati er noe mer beskjedene med 19 lenker, hvor 14 er fra blogger de siste 94 dagene.

Den mest besøkte enkeltsiden på stavelin.com er undervannsfoto-prosjektet fra i sommer. Som en sterk nr 2 er samlesiden for foto.

Som mest besøkte bloggpost finner jeg “What the flock“. Som nr2 ligger “1 for enhver smak” hvor photoshoppingen av alle studentene dukket opp.

Mange har også interesert seg for “foto og kode“. “Det logiske trikset” ble lenket flere andre steder, og det hjelper tydeligvis på populariteten.

Jeg har også et databasesystem holder kontroll på hva som blir trykket på mest, dette teller også bilder. Jeg kunne ha presentert dette her også, men fordi dette ligger i en database som er tilgjenglig for meg, så tenker jeg heller å bruke dette til å trene på SQL i php, og å lage et eget prosjekt av dette.

Til slutt legger jeg ved noen bilder som har havnet her, uten at jeg har kommentert dette tideligere. Det hender at jeg legger ut bilder uten at de har noen passende blogpost-kontekst, de går rett på nett uten videre seremoni.

Alt i alt, ut i fra statistikken, kan det se ut som stavelin.com i løpet av et halvt år, har blitt en nerdetet fotoblog med innslag fra medieverden og universitetet i Bergen. Noe som jeg synes er helt ok.

Jeg har nettopp sett en dokumentar om en båtbygger i Afrika mens jeg spiste frokost. Det første jeg gjorde etter det var å legge kontoret på fanget og sjekke dagens e-post. Det har seg nå sånn at jeg må “�velge meg en master”�, enn hvor absurd det nå enn kan høres.For det er jo en sannhet med modifikasjoner at man kan velge seg en master. Først må man ta de rette fagene, så må man i det hele tatt komme inn på master, og så må studiet gjennomføres. Skulle ønske jeg hadde litt mer peiling på hva dette egentlig innebærer.Jeg studerer “�nye media”�, det som het “�kommunikasjonsteknologi og nye media” da vi startet for 3 semester siden. Det virker som det var i går. Men denne bachelorgraden “�nye media”� er en allsidig greie som kvalifiserer til flere masterstudier. Hele 4 faktisk.

Medievitenskap, medievitenskap med spesialisering i screenwriting, informasjonsvitenskap og humanistisk informatikk.

Nå, som det er tre semester igjen av bachelorgraden, må vi begynne å putte inn de riktige fagene for at vi skal kvalifisere for de ulike gradene. (her handler det da om å komme inn på master, uten tanke på karakterer).Informasjonsvitenskap og humanistisk informatikk er begge spennende retninger, men som krever at jeg sette meg ned å tar programering og systemutvikling, noe som sikkert hadde vært lurt, men som ikke frister veldig. Det finnes MANGE nerder med programmeringskløe der ute, og jeg har ingen planer om å primært programmere i arbeidstiden når jeg blir “�stor”�. Hva en eventuell humanistisk informatikk retning egentlig innebærer er jeg heller ikke helt sikker på. Hva en spesialisering i screenwriting er er også litt kryptisk. Fagene man må ta for å komme inn er greie, “�film: historie og analyse”� og “�Mediatekster: teori og analyse”�. Men hva skal man så eventuelt gjøre på 300-nivå i denne retningen? Jeg kan bare se at man tar de samme fagene som ren medievitenskap, noe som dessverre ser litt trist ut etter 200-fagene. Så kommer det mest urovekkende. For å velge seg inn mot medievitenskap, så kan vi ta “�INFOMEVI345 Computer games and computer game culture”� et fag jeg har ønsket å ta tidligere, men som vi ikke fikk lov til å ta. Det andre faget som må til for en master i mevi ser også greit ut. Medietekstar: teori og analyse. I det hele tatt så er jeg ganske frustrert og usikker for tiden. Jeg er alt for ung til å ikke studere i mange år framover, men fag jeg velger nå vil påvirke hva jeg gjør og hvem jeg er mange år framover. Det er jo en utrolig gode å kunne velge å vrake i topp utdannelse, men, det er ikke bare lett heller. Tenk om jeg tar de gøye fagene og ender opp med kjedelige og triste fag etter bacheloren? Enn om jeg ikke får gode nok karakterer? Men om jeg blir en stillesittende kodeknekkende, nerd som leser hele tiden, da blir jeg sikkert flink, men for en tilværelse da..

Det var i ettermiddag kl 16:30 at Norwegians rute DY644 fra Oslo til Bergen ikke ble kapret med en tripod. Passasjer Eirik Stavelin fikk ikke ta med seg de tre plastrørene med tilhørende skrue gjennom sikkerhetskontrollen, som han ikke hadde noen intensjon om å kapre flyet med. Norwegians beklager sikkert hendelsen, men manglende talsmann sa aldri at dette er normal prosedyre. Det skal så lite til for å drepe mitt gode humør, og når jeg må ta strafferunder i kø-helvete på Gardermoen sender jeg ikke takkekort til sikkerhetskontrollen. Sikkerhetskontrollen bestod i dag av pensjonistpartiet, som hadde bestemt seg for å ta en liten arbeidsøkt på vei hjem fra Spania. Jeg så ikke �ƒ©n vekter uten grått hår. Som den beskjedene og tilbakeholdne karen jeg er, så spurte jeg om jeg kunne få et hefte med informasjon om hva det er lov til å ta med på fly. Så kan jeg jo forbedre meg til neste gang, jeg har jo med meg fotoutstyr omtrent hvor enn jeg går. Kvinnelig nazi-vekter (78) kunne da fortelle meg at de ikke har hefter i sikkerhetskontrollen, de har bøker. Jeg spurte da om jeg kunne få se i boka om hva det står om tripods. Jeg kan ikke fatte hva galt jeg kan gjøre med dette våpenet, som trygt ble transportert som spesialbagasje. Vekteren opplyste da at jeg ikke får lov til å se i slike bøker med informasjon om forbudt gods. Godt humør + sikkerhetskontroll = dårlig humør

Det virker som om det var i går jeg satt i den forelesningen. Den første gangen jeg startet å se på dataspill som et fag, og ikke bare en lek. Et midt sakt provoserende øyeblikk. I det første semester på universitetet var jeg ivrig. Fersk og usikker som jeg var deltok jeg på alle forelesninger jeg ble tilbytt, også de som var frivillige, ikke obligatoriske. Det var på en slik forelesning startet, en frivillig forelesning om ” dataspill og læring” .

Lærer barn noe av dataspill? Det var virkelig et tema etter min smak. Flinke forelesere, bl.a. en norsk masterstudent som studerte/forsket i København. Etter selve forelesningen startet en debatt om i hvilken grad dataspill har noe større påvirkningskraft (i den grad det er reelt å snakke om noen slik kraft) en film. En, med all respekt, eldre kvinnelig akademiker, tok side mot at spill tvilsomt kan sette et barn i noen større emosjonell bevegelse enn en film. Jeg ble så voldsomt provosert! At hun ikke hadde spilt annet en ludo var tydelig. Det var på tide at jeg brøyt inn i debatten. Det var første gang jeg sa noe høyt i en samling på universitetet som besto av annet en medstudenter og 1 eller 2 forelesere. Jeg var alt for nervøs. Jeg sleit med å forklare det voldsomme engasjementet et dataspill setter i en ivrig gamer med dødsangst. Jeg dummet meg nok ut den gangen. Heldigvis tok de meg for den ungen jeg er.Minnene om denne forelesningen kom tilbake til meg nå i julen. Jeg spilte Resident Evil 2 på Play Station, et spill jeg digget da jeg var 16. Jeg fikk ikke sakt hva jeg egentlig ville si om temaet, den dagen på spillforelesningen, så jeg prøver igjen, og prøver her å ordlegge meg bedre.

Begynn å lese her.
Beklager lang intro, men her begynner jeg på spørsmålene om fri vilje i dataspill.

Resident Evil 2 er et spill i sjangeren survival horror. En sjanger der målet, eller i alle fall et viktig middel til målet er å holde seg i live. Zombier og alskens tvilsomme monstre er alltid ute etter å ta livet av deg. Ammunisjon og ” +helseobjekter” er det som skal til for å holde avataren din i live. Så enkelt kan det sies. Sannheten er at en spilleren må styre avataren sin framover mot ukjente områder av kartet for å finne mer av disse resursene. Dette er tydelig forced movement som Jill Walker beskriver i sin ” How I was played by online Caroline” . Men jeg vil legge til: denne tvungne bevegelsen skjer ikke fordi det ikke skjer noe, eller fordi ” Caroline” maser på deg, ved å ikke gjøre noe. Det er snakk om dødsangst! Du er ikke deg når du spiller dataspill. Du er ikke Eirik Stavelin, Ola Nordmann eller Player A. Du er og lever din avtar. Du, som puppetmaster, lever din avatar, og i mange dataspill er det til døden, om du ikke trykker på de rette knappene.I dataspill spiller du ofte helten i en historie, for dataspill er på lik linje med all annen media historiefortelling. Et spill og en film kan lett ha samme grunnhistorie. Det finnes mange eksempler på at det ene mediet påvirker det andre, begge veier. Det kommer stadig flere spill som spin off-produkter fra film. Jeg nevner Harry Potter (finnes flere), Ringenes Herre (flere), Jurassic Park, Spiderman (som igjen kom fra tegneseriene). Motsatt vei finner vi filmer som Final Fantasy (flere), Resident Evil (flere) og Mario Bros som kom etter spillene.Selv om vi finner likheter finner vi også store forskjeller i hvordan disse historiene oppfattes (jeg kan bare snakke for meg selv her, men jeg regner med at jeg har mange gamere med meg). Om en helt/karakter blir spist av en T-rex i filmen Jurassic Park, så er det veldig forskjellig om dette skjer i spillet. Her har jeg to typiske scenarioer fra en slik situasjon i dataspill som ikke kommer like naturlig i film.

1. Karakteren som blir spist er deg, du dør, spillet er over.

2. Karakteren er en birolle (styres ikke av deg eller andre mennesker) og karakteren blir spist i en Cut Scene. Rett etter denne sekvensen kan du forventet deg konfrontasjon med en motstander som er vanskeligere enn det normale (bossfight).

Denne konvensjonen (for en dramatisk cut scene ender ofte opp i en spillbar situasjon der avataren din er i en knipe), som setter følelser i sving der filmen ikke klarte det. Filmen var skummel, men jeg var ikke svett i hendene og på panna, som spillet kunne gjøre. Jeg sliter igjen med å overbevise om at min avatars død er en mental påkjenning. Alle som ikke kan overbevises om dette må kjøpe seg et godt spill og oppleve det. Tilbake til øyeblikket rett etter Cut scenen vår finner vi kjernen av poenget mitt, og tittelen på denne bloggposten. Illusjonen om fri vilje, og forced movement. Dette er det som skaper det båndet mellom gamer og avatar. Gameren styrer avataren sin med en tydelig fri vilje. Du kan gå i alle himmelretninger, opp, ned, hoppe, dukke, grave, løpe, skyte. I noen spill kan du ta en sigg eller lese avisa, selv om dette ikke hjelper avataren din på noen som helst måte. For å komme videre i spillet (historien) må du faktisk gjøre de tingene som programmererne har bestemt (i denne sammenhengen etter en variant av manus, som kan være ganske likt filmen), punktum. Du kan gå i alle retninger, men det er bare en som leder, ikke karakteren, men historien, i en retning som avdekker mer historie. Og igjen. Dataspill er historiefortelling.
To av de vakreste eventyrene jeg har opplevd er dataspill. Funcoms “Den Lengste Reisen” og SquareSofts “Final Fantasy VII”. Brødrene grim ville frydet seg av å spille Den Lengste Reisen. Vidunderlig nok starter dette spillet med en situasjon der en bestemor skal fortelle unger et eventyr. Dette eventyret er den din oppgave ” å la bli fortalt” ved å hele tiden gjøre de tingene som pusher historien framover, igjen på tross av utallige valg. Jeg vil påstå at disse valgene egentlig ikke er der, hele konseptet ” valg” er løyn. En illusjon. Selv om det skulle finnes flere løsninger på puzzles, så er alle mulige løsninger funnet på før du ” velger” dem.

Jeg må innse at mine ” frie valg” i dataspill ikke er annet enn resultatet av spillets regler og begrensninger. Disse reglene og begrensningene er min puppetmaster, slik som jeg er min avatars.

Hvorfor fenger dette når det så tydelig er en så kontrollert vei gjennom et dataspill?Tradisjonelle spill, f.eks. brettspill avgjøres av deltagernes dyktighet, erfaring, flaks, og eller kombinasjoner av disse kreftene. Selv å trille en terning kan føles som en mesteringsfølelse. å oppfylle krav eller ønsker er alltid godt, og det er utvilsomt en aktiv handling, selv om det rett og slett er flaks og sannsynlighet det handler om. En spillers handling kan spille en viktig rolle for suksess eller fiasko i spill. Denne konvensjonen tar vi med oss til dataspillets verden, der spill og film blandes på en måte som brettspillene aldri kan oppnå. Jeg mener det var årseth som fant narrativer i ludo og sjakk, men stol på meg, det er mye lettere å se den i f.eks. Den Lengste Reisen.Bergen student radio har et podcastet radioprogram om spill, Hardcore. Gutta i Hardcore kåret Resident Evil 4 til årets spill på Play Station 2 og Xbox.” Tidenes beste spill” og ” Om du skal ha et spill i år: Resident Evil 4″ sa gutta i Hardcore om dette spillet. Det de også sa var at

“Et spill som er helt linært, men du får følelsen av at du kan gå kor du vill, dette spillet lurer deg til å tro at du har helt fri vilje.”

Det kan synes at det er flere en meg som innser at det ikke er så viktig at den ” fri viljen” ikke så veldig fri. Vi vil ikke sitte med fri vilje og en kontroll i handa, vi vil bli fortalt historier, og vi liker å tro av det er vi selv som skaper vår egen historie.

“Ordliste”

Etter å en samtale med min mor om dette temaet (min mor er journalist og glad i språk) har jeg kommet til at jeg må kommentere noen ord som kanskje virker helt normale, men som min språklig ellers så oppegående mor ikke tok på strak hand. Dette er min egen forklaring av ordene:
Gamer den personen som spiller et spill. Brukes ofte om gruppen mennesker som spiller digitale spill (gamere). Kan for bli en livsstil.
Survival Horror en sjanger innen dataspill. Ofte er avataren utstyrt med div våpen, og må skyte seg gjennom alskens ormeyngel og pines gjennom skumle scenarioer for å komme noen vei/overleve.
Cut scene en videosnutt mellom spillbare sekvenser i dataspill, forteller ofte sentrale deler av historien.
Boss en motstander i spillet som er vanskeligere en de andre. Spilleren kan møte flere bosser gjennom spilllet, og/eller møte samme motstanderen flere ganger. Den siste kampen i spillene kalles ofte ” siste boss” eller final battle.
Bossfight en kamp mot en boss
Puzzles –oppgaver en gamer må utføre for at historien skal utvikle seg. Kan eksempelvis være å finne en nøkkel for å åpne en dør, eller å samle objekter for å bruke disse andre steder i spillet der de Må for at spillet kan fortsette.