NRK2s Hurtigruten minutt for minutt blei en brak-suksess. Hvem hadde trodd det? Debatten om god eller dårlig TV lar jeg ligge, men vil ta tak i det faktum at det Norsk TV-publikumet muligens er mer tålmodige enn det vi kollektivt tror. MTV-generasjonen er voksen nå. Kan vi tillate oss et lavere tempo i andre formater også?

Det innlysende området der et lavt tempo vil ha en direkte demokratisk fordel er politikk, og politiske debatter. TV-formatet som benyttes i denne sjangeren blir stadig likere andre fortellerformater, som i hovedsak er konflikt-drevet. Dette skaper god TV der høyreekstreme kan kjefte på venstreekstreme eller politiske kjemper kan snakke nedlatende om hverandre i fiffige ordelag. Debatten er underholdning, ikke opplysning.

Så vil jeg trekke inn Michael Wesch, som jeg har gjort flere ganger før. I en forelesning han har delt på youtube sier han følgende (link til øyeblikket i forelesningen):

på 1850-tallet ble det holdt debatter mellom Douglas og Lincoln. Disse var svært ulike fra det vi kjenner til i dag: hver kandidat hadde minst en time på deg til å snakke ut, så fikk den andre svare i minst en time.

Et slikt format ville vært en tøff kamel å svelge for enkelte TV-folk som kun tenker seertall og tror at lange trege sendinger vil være døden for TV. Si et program der 2, 3, 4, 5 partiledere fikk 45 minutter hver, og 5 minutter til å kommentere på hverandres innlegg.

Er det et format som passer for TV?
-Nei vil nok mange si. "Det ville jo ta 2-5 timer!"

Men: nå tok Hurtigruten 134 timer, og Bergensbanen 7 timer og 16 minutter. Publikum har mer tålmodighet enn jeg trodde.
Så hva med partiledere, tror vi at Jens og Erna, Siv og Liv-Signe, Trine og Knut Arild klarer å sitte stille så lenge? Tror vi at de klarer å holde en politisk debatt der målet er å fortelle det Norske folk og hverandre hvorfor deres måte er den beste å styre landet på?

- Jeg tror det.

- Jeg tror at vi kan hente inn igjen litt det den holdningen vi hadde for noen år siden da finansministeren (husker ikke hvem) sier at "vi kan kjøre i gang med dette prosjektet nå, men det ville være uansvarlig med tanke på den neste finansministeren som blir valgt om noen uker". Målet med en debatt burde være å finne ut om man kunne enes på enkelte punkter, ikke ydmyke og fornærme motstanderen.

- Jeg tror partilederdebatten minutt for minutt gjennom 5 timer en fredagskveld ville være glimrende TV, og en glimrende utnyttelse av TV-mediet som en fremmer av demokrati.

- Jeg tror vi er klare for politiske debatter med substans på TV.

Se hele forelesningen til Wesch her (31:02 ut snakker han om Lincoln & Douglas):

Ina sendte meg en lenke til en musikkvideo en gjeng gamle kjente har laget. Den har et midt sakt komplekst visuelt språk, og jeg må nok se den enda en gang for å være sikker på at jeg tolker dette "riktig". Det må vell kunne sies bryter med forventningene til musikkvideoer? Pent er det også.

Et hint på veien er kanskje filmens beskrivelse:

An intruder breaks into the world of his own imagination. While walking through it he reconstructs himself and leaves behind a trail of decay.

Filmen er laget av Jesper Kirkeby Brevik, Maria Galliani Dyrvik, Torbjørn Fjellestad, Ina Remme og Anita Jonsterhaug Vedå.

Videotjenesten dette ligger hos, genero.tv, er en spennende sak. Det er et nettsted som knytter kreative (film)skapende med artister som trenger musikkvideoer. Slik blir det konkurranse om å lage "den offisielle" videoen. Et kult konsept for filmskapere med store ferdigheter og liten CV?

Stian, Espen, Tuva, Ingrid, Gudrun, Benjamin, Joakim, og de andre som har laget denne lille godsaken sendes herved kudos!

Legg merke til at filmen er i HD, og at denne er CC-lisensiert! Jeg ser små hint om framtidens store filmskapere.

Bergen animasjon festival er i full gang, og i går kveld gikk Martin Kellermans Rocky TV-serien på Kino.

Serien består så langt av 13 episoder på ca 2 minutter hver. Dette skal etter sigende både vises på STV og NRK denne høsten. På nrkbeta kan du se en forsmak på den norske versjonen. (se også nederst i denne posten)

Dubbing

BAF viste Rocky på svensk. I Norge blir blir den dubbet. Dette er en av de få tingene nrkbeta har fått kommentarer på. Selv er jeg enig i at det svenske språket gir denne serien noe som forsvinner i dubben, men kan lett forstå at NRK likevell dubber. Killermans gate-språk er sterkt som piri-piri, og lar ikke frekk slang og ny-ord sensureres fordi det ikke treffer et allment publikum. NRKs versjon (etter det lille som finnes på nett) vil nok være mindre krevende, for jeg var ikke HELT sikker på alle ord og vendinger som kom ut av dyra fra Stockholms undergrunn.

Men for all del, hadde dette vært noe å stemme over, så hadde jeg gått for svensk.

Det store spørsmålet er ikke på hvilket språk Rocky vises, men hvor i sendeflaten NRK har tro på at dette passer inn?

Animasjon

Animasjonen er gjort av A-film, som også gjordet Terkel i Knipe. Det er ikke umulig å se en hvis likhet i visuell stil, selv om Rocky er noe mer rufsete i kantene. Selv synes jeg det visuelle er helt ok, selv om det kan argumenteres for at det ser litt "glatt" ut til å være Rocky vi kjenner fra serierutene.

Alt i alt: Rocky rocker også i bevegelige bilder, og det er bare å håpe at det kommer mer mer mer, og kanskje helst også en helaftens?

PS: slenger med videoene av de to første episodene på norsk, som ligger ute på nrk p3tv & nrkbeta.

Episode 1:

Episode 2:

Nye media i praksis, i følge Lev Manovich. For det har seg slik at nye medier, slik det beskrives i boken ”the language of new media” vises i praksis i filmen (DVDen) SOFT CINEMA. I denne posten gjør jeg meg noen kritiske tanker om produktet. Og likheten med vår egen, og liknende produksjon RAM.

Først vil jeg raskt se på hva SOFT CINEMA gjør, som andre filmer på DVD ikke gjør.
Filmklipp settes sammen, mens du ser filmen slik at de 3 ulike historien aldri vil bli helt like.
SOFT CINEMA består av en database med videoklipp, animasjon, voice over og tekst (både metadata og tekst for produktet). Jeg tørr ikke si noe konkret om programvaren (av ofcd.com, skrevet i java/proce55ing) som benyttes, og kanskje heller ikke noe om hvordan databasen er representert på DVD’n.

Men litt om databaser
Jeg kan bare påpeke definisjonen av en database; En strukturert samling av data. Det vil si at uten å trekke fram teori om databasemodeller, kan vi for enkelhets skyld si at alle DVDer er databaser. De følger bare ikke strukturen til relasjonsdatabasen, den modellen som ofte forståes med ordet ”database”.

Og litt om programvare
En vanlig DVD består av video, undertekster, potensielt alternativ lyd (ulike språk, kommentarspor) og et strukturlag. Strukturlaget inneholder ting som referansepunkt for å hoppe mellom kapitler og menyer som inneholder ”knapper” (ting du kan ”trykke/klikke på” med fjernkontrollen/musen). Menyene i seg selv kan være en ”ramme” fylt med levende bilder, med ”knapper” som er linket til nye rammer eller til video. Forskjellen mellom hva som er selve filmen og hva som er et menybilde med film bak er med andre ord bare et spørsmål om det ligger noen ”knapper” over. ”Knappene” kan lett sammenliknes med lenker i HTML. DVS de er statiske med tanke på hva de linker til. (her er det mulig at jeg tar feil, at knapper kan linkes til tilfeldige klipp, men det var ikke slik i den programvaren jeg har jobbet i, DVD studio pro).
Programvaren i SOFT CINEMA henter ut bilder, film, voice over og tekst fra databasen, og representerer det som et multimedialt (flere områder på skjermen har ulike bilder samtidig) bilde på skjermen. Klippene har sammenheng, slik at en narrativ formes. Noen av de mindre bildene, er assosiative, de representere noe hovedpersonen tenker, beskriver steder osv. Tekst passer også relativt/tidvis med bildene.

Så det store spørsmålet.
Er det en reel ”on the fly” aktivitet når nye klipp hentes? Produktet beskrives slik at historiene (det er 3 ulike historievalg) aldri blir helt like. Det er både tilfeldige valg og relative valg. Slik beskrives SOFT CINEMA.
Sammen med K og Ina lagde vi RAM, en nonlineær, interaktiv (og kanskje en) databasenarrativ (her og her er noe poster fra tiden da vi lagde RAM). Dette var i 2005, det samme året som SOFT CINEMA ble utgitt. Jeg har med andre ord prøvd å få til det samme som SOFT CINEMA, på samme tidspunkt. Med den erfaringen kan ikke jeg se hvordan en relasjonsdatabase og en programvare (ut over funksjonalitet som finnes i vanlige DVDutviklingsprogramvare) kan kjøre fra en DVD, i DVDspilleren og gjøre ”spørringer” on the fly.
// ---------------Digresjon: ---------
// Hva menes da med en databasenarativ? Er en vanlig DVD en databasenarativ?

Funksjonalitet som ”tilfeldig spor” og ”neste spor” er mulig, men

”SELECT passende_spor FROM potensiell_dvd_database WHERE passende_spor_blir_en_del_av_en_unik_histore limit = 1”?

(dette er nerdete formulert i kvasi-SQL, og lyder omtrent slik i klartekst: hent ut et passende filmklipp fra databasen hvor filmklippet vil bidra til å forme en unik fortelling, et klipp takk.)
Dette kan jeg ikke få til å stemme med slik en DVD fungerer.

Det er dog mulig å gjøre dette FØR dvden blir brent ut. Så legge til random, og neste automatisk her og der.

Det ville å så fall ikke være store forkjelden mellom SOFT CINEMA og RAM. Begge lider av amatørmessige bilder, lite musikk og mange felles baktanker.

Så er denne typen film, som er skapt i havet av tanker om moderne teknologi, grensesnitt og funksjonalitet det vi moderne mennesker vil ha?

Vil dette være formen for film vi ser for oss i framtiden? – Ikke pokker!

Både RAM og SOFT CINEMA lider brutalt av kjedsomhet. Det er historiefortelling, ikke teknologi som er basisen for film. Film er historiefortelling. Teknologi er et hjelpemiddel. Det er sjeldent reelle valg involvert i historiefortelling, og det er alltid en forteller (noe utenfor degselv) som formidler historien.

En slags konklusjon? (egentlig ikke)
SOFT CINEMA (og andre liknende produksjoner) hører hjemme på museum og i bibliotek der folk kan sette seg ned å filosofere over innholdet, la seg fascinere av variasjonen og reflektere over mulighetene. Dette er snarere materiale for å tenke enn å underholde. Jeg sier ikke med det at SOFT CINEMA ikke har noen verdi som film, den inneholder vakker poesi og bringer med seg en større refleksjon rundt innholdet en hva som muligens er normen. Det er bare ikke det jeg ønsker meg når jeg sette på en film, jeg vi underholdes. Fores intravenøst med media som kan bedøve meg til filmen slutter. Vanligvis. Ikke alltid.
Dette er en gøy måte å formidle posi på. Dikt gjør seg godt i denne modellen.

Likheter og forskjeller mellom SOFT CINEMA og RAM
RAM spiller filmsekvenser i loop (en loop som går igjennom neste alle av de 50 ulike klippene, jeg gjetter på ca 1 time film), og som i tillegg bruker stikkord for å la seeren selv velge nye sammensetninger av sekvenser. Ved å være passiv, looper filmen. Ved å være aktiv, endrer filmen seg. Uansett, så slutter den aldri. Historiene i SOFT CINEMA er lineære (de starter og endre et sted) og lar ikke seeren velge noe. Jeg har bare sett gjennom SOFT CINEMA et par/tre ganger, og jeg legger merke til at historiene starter likt, og inneholder omtrent det samme hver gang. På lik linje med RAM er den tydelig bundet til det filmmaterialet som finnes i databasen, og hvis ting skal passe sammen, så må sentrale sekvenser alltid være med. Likhetene ligger i tankene bak filmene. Ideen om at en gjennomkjøring av en film kan bli unik. Unik ut over publikums reaksjoner og stemning i salen. Unik med tanke på bildene på skjermen.

Det er litt bittert å nå, 2 år etter at vi leverte RAM som semesteroppgave i et fag der Manovich var pensum, å få se Manovich egen film basert på samme tankemateriale. Bittert med tanke på tilbakemelding fra UiB på vår oppgave. Vi fikk bestått i faget, dette fikk vi vite ved å sjekke på Internett noen måneder etter at filmen var levert. Ikke et ord. Ingenting. Når det nå er slående at RAM er et ypperlig eksempel på denne måten å behandle film på, så synes jeg noen burde ha sakt noe. Om ikke annet, at vi hadde forstått pensum.

// ---------------------- Her slutter tankene om SOFT CINEMA -----------------------

En tanke om mer spennende databasebasert film.
NRK viste i går en episode av Schrödingers katt, der et system hvor en lam pasient styrer en datamaskin med tankekraft (link). Dette har vi også sett på youtube. Her spiller noen pong uten å bevege på seg.

Med denne typen teknologi vil skuespillerne i filmen du ser gjøre det du vil (forutsatt at dette er filmet, og at det er virkelige skuespillere (ikke CG on the fly genererte bilder)). Du tenker at helten skal kverke skurken, og han gjør det. Mulighetenes film? Eller kanskje bare kjedelig? Vil du noen gang bli overrasket da? Og hvem er regissøren? Hvems manus er det du ”lever” ut? Jeg ser ikke for meg at noen vil ha denne typen film. Jeg sier ikke at den inne blir lagd, men jeg tror ikke dette er noen potensiell neste ganerasjon filmindustri. Og for ut univers for perverse sjeler da..

(hva vil CGI on the fly animasjon gjøre med film? Hva vil skille et spill fra film? Det vi bringer inn i filmen er frihet. Etter å ha sett TEDtalks Dan Gilbert snakke om syntetisk lykke, er det ikke rimelig å tenke at vi ikke vil ha frihet? Vi vil mates med media fra systemet. Koble av. Ikke handle, men bli underhold av andres tanker. Jeg mener i samme slangen at det er illusjonen om fri vilje vi ønsker, ikke en reell fri vilje (i underholdningssammenheng vell å merke))

Jeg synes jeg stadig leser om folk som mister jobben pga bloggen sin. Google, Microsoft og Universitetet i Boston. Listen er lang. Problematikken med Kina and andre steder i verden det er ugreit å blogge skal jeg holde meg unna i dag. Jeg vil se på en suksesshistorie. Lasse Gjertsens suksesshistorie.

Lasse animerer ting. Tegneserier sier han selv at han liker best å lage (ØP). Han har studert i London, hvor han lagde den så godt omtalte “Hyperactive”-videoen, uten at den da ble tatt i mot med jubel. På folkehøyskolen i (på?) Møre, lagde han animasjonsfilmer. Alt dette har jeg funnet ut om Lasse i dag, kun fordi har skiller seg ut i havet av egenlagde medieproduksjoner på webben.

Å lage noe usedvanlig bra, morsomt eller spesielt, og på den måten avsløre sitt talent er en ny måte å eksponere seg for verden på. Uten internett ville dette ha blitt vanskelig. Hvordan nå ut til mange? Og hvordan finne det stoffet folk faktisk liker? Lasses lærer i London syntes ikke hans video Hyperactive var særlig bra, men nå har videoen hatt 4 millioner treff (i følge db.no), hatt 525.824 visninger, blitt kommentert 1691 ganger og valgt som vavoritt av 5907 ganger. Dette er bare versjonen som ligger på youtube under Lasses brukernavn, lassegg.

I et kreativt yrke der det du produserer er viktigere enn hvor du studerte; pek på en bedre jobbsøknad en dette, og jeg spanderer øl.

Til de som nå har jobbsøknadene rykende varme i handa, ro litt ned, og se på konkurransen. Jeg tar meg den frihet til å vise tre videoer. Disse tre er ganske like i stil, dvs de holder ser til video/klipp som viktigste filmatiske effekt. Den siste avslører også animasjonsskills. Skills jeg ser for meg flere medieproduksjonsselskaper vil være interessert i å ha bak en Mac eller to.

Hyperactive

Amateur

Jeg går en Tur - A self portrait by Lasse Gjertsen

Post 9/11 filmer har blitt en egen kategori, og mange har tydelige kritiske stemmer overfor den sittende Amerikanske presidenten. Jeg har sett to filmer jeg vil trekke frem, to filmer som på flere måter skiller seg ut: Five fingers og Death of a president.

Five Fingers er en film om risikoen ved delta i et terrornettverk (snurrfilm). Hvem skal stole på hvem, og hvor mye er man villig til å riske for å gjennomføre sin agenda. Filmen er dobbeltsidig på det etiske nivået. ”Alle” har problemer med sine handlinger og eller intensjoner og metoder.
Filmen ble rated R i USA for tortur, og jeg ser for meg at verdenspublikummet kommer til å følge denne standarden. Ikke fordi filmen er så brutal, men fordi den er så mentalt grusom, og til tider veldig virkelighetsnær, i alle fall er det lett å tro det.

Filmens hovedrolleinnehaver, Laurence Fishburne, gør en fin-fin innsats, men dessverre er ikke Mr Mishburne aleine nok til å fylle verdens kinosaler. Det som gjør filmen spesiell er at den passer svært godt inn i nyhetsbildet for tiden, og den kunne ha vært en historie fra nyhetskanalen, i stede for filmkanalen.

Death of a president er en Britisk film og snikmordet på George W Bush i 2007. Det kule med denne filmen er dens dokumentariske oppbygningen. Aldri før har jeg sett en fiksjonsfilm som følger dokumentarsjangeren bedre enn dette. Vi får en følelse av at filmen er laget i 2009, og viser hva som skjedde i 2007. Selve mordet på Bush er CGI, men det legger du IKKE merke til. Akkurat denne scenen er svært kaotisk, og i zapruder stil, og vi kjøper lett materialet. Filmen benytter seg godt av typiske dokumentariske grep, og viser til overvåkningskameraer, stillbilder og personintervjuer.

Kontrovers
Begge filmene har fått lite oppmerksomhet i Norge. Death of a president sliter med å bli vist på kino i USA (BBC), og Five Fingers finner jeg også lite info om, på tross av at denne er amerikansk. Begge filmene stiller Amerika i et heller dårlig lys, men i en nyhetssammenheng er ikke dette noe nytt. Det nye er at fiksjon blir så kritisk som den er i disse to filmene. At Death of a president ikke blir vist på amerikanske kinoer pga filmens kontroversielle innhold. Er det ikke det vi ville ha kalt sensurert i Norge? Hvis noen hadde laget en film der statsminister Jens Stoltenberg hadde blitt skutt, ville den ha blitt vist på kino? – Jeg tror det.

På BIFF gikk Skandinavias første digitale helaftens kinospillefilmen i 3D av stabelen. Filmen var Tim Burtons The nightmare Before Chistmas, og for å feie all tvil av banen, vi snakker 3D med 3D-briller, ikke 3D animering. Opplevelsen var ganske spesiell, særlig da brillene ble snudd på hodet.

Det er ikke noe nytt med 3D. Helt siden 1890tallet har folk snust på tanken om å vise film i 3 dimensjoner (wiki). Eller illusjonen av 3 dimensjoner i alle fall. Nå har den altså blir digital, men hva så?

Jo, digital kino er egentlig ikke så nytt. Bergen Kino har hold på med dette en stund, men hovedsklig på reklamebiten. At kino’n er digital betyr at filmen, projektoren og potensielt distribusjonen skjer digitalt. Altså at filmen kommer over nettet, eller på harddisk og vises på en ny og fancy projektor.

Resultatet er digital kino er krystallklare bilder. Det er i hovedsak det som er inntrykket. Bildene er flotte, lyden er god og ellers er alt som før. Hvis ingen hadde fortalt med at det var digital kino jeg så, så hadde jeg ikke merket norn forskjeld.

Digital 3Dkino
Så var det 3D da, hvordan føles det? Jeg skal ikke si så mye om hvordan brillene virker, for dette er fortsatt litt uklart for meg. De styres i alle fall fra en sender bak i salen, og skrus av og på x ganger i sekundet.
Det føles ikke helt ulikt som tidligere versjoner av 3Dfilm. Det er slitsomt for øynene å se en helaftens film, men det er atskillig bedre en normal stereovision.

Opp/ned
Noen minutter ut i filmen (der Jack synger ”what’s this” når kan har ankommet Christmas town) skrudde kinoteknikeren ned lyden på filmen, og teknisk ansvarlig for visningen reiser seg opp og sier noe sånt som: ”prøv å snu brillene opp/ned, det ser ut til å gi en bedre effekt”. Dette gav, merkelig nok en bedre effekt, og det var betraktelig mindre slitsomt for øyet.

Jeg vil på ingen måte skryte digital 3D opp i skyene. Det var tøft, det var det, men vi kommer ikke til å se alle filmer i 3D på kino om 5 år. 3D teknologi uten briller vil kanskje hjelpe på, og dette er teknologi som er på forskningsstadiet. Så langt er 3D for slitsomt på øyet.

Godbit i 3D.
I avslutningen av filmen spiller vampyrene i halloween town ishockey med et gresskar, etter at julenissen har gitt byen snø i julegave. Dette gresskaret var i en tidlig versjon av filmen Tim Burtons hode. Denne ubrukellige, men festlige informasjonen hadde jeg helt glemt, men da gresskaret i 3Dfilmen kom skytende mot publikum, da dukket det opp. Dette var forresten det eneste øyeblikket i filmen da publikum virkelig responderte på 3Deffekten.

* Bildene fra kinoforestillingen er lånt fra Linn, sin flickrside.

Klokken er 23.05, dato’n er fredag den 13. og jeg setter meg ned i Magnus Barfots kinosal nr 3. Kveldens underholdning var viet skrekkfilm, norsk skrekkfilm. Tidlige norske forsøk innen sjangeren har vært heller tamme. Verken ”Villmark”, ”Mørkets øy” eller ”De dødes tjern” satte noen varig støkk i meg, og selv med en over snittet sterk forkjærlighet for sjangeren, var forventningene lave. Men slett arv til tross, regissør Roar Uthaug leverer uhygge av ypperste klasse. Før første gang i mitt liv har jeg opplevd et kinopublikum som kollektivt gisper etter luft og hyler i kor. ”Fritt vilt” har alt man kan ønske seg av en skrekkfilm.

I stede for å la typiske Norsk-film-egenskaper som brutal overspilling, teatralske manus og patetiske evneveike karakterer, så vrir denne filmen det typisk Norske i sin favør. Karakterene blir introdusert i en daglig og munter dialog mellom 5 unge venner på vei ut på påskefjellet for å stå på snowboard. En situasjon jeg antar mange med meg kan gjenkjenne seg i, det er flust med slike elementer, Blå swix, rosemalte møbler og vinduer med slåer.
Etter et beinbrudd i bakken, som ligger langt unna allfarvei, tar gjengen seg in i et nedlagt høyfjellshotell. Nå har vi blitt så godt kjent med karakterene, at selv de stiveste og flausete konvensjoner for sjangeren går ned på høykant. For ja, skrekkfilmsjangeren (moderne amerikansk arv) er til den ytterste ekstrem bundet av konvensjoner, og disse viser seg fra beste side i Fritt vilt.

”Ondskapens hotell”, løping i metalliske korridorer og tilsynelatende ansiktsløs antagonist, listen over klisjeer er lang. Jeg sier at konvensjoner og klisjeer både inngår og fungerer. Og ja, selv ”eg-vil-ikke-dø,-nå-gråter-selv-de-tøffe-gutta” scenen funket, selv om dette kanskje nærmet seg bristepunktet.

Bildene i filmen er konsekvent kalde. Vi finner blågrønne toner i bildet til enhver tid, og det eneste varme elementet i filmen ligger mellom karakterene. Stavangersdialekten framstår, mellom alt det kalde, som sjarmerende og varm. Det var vrient å peke ut hvem som skulle få overleve, og hvem som skulle dø først. Skuespillerne leverte, og karakterene er runde nok til å ha flere egenskaper enn å dø brutalt. At de så må, en etter en, fungerer ikke som en klisjé, men som spenning nok i seg selv.

Å framprovosere følelser kan antas en filmskapers fremste mål med sitt arbeide. Fritt vilt er et eksampel på at Norsk film kan. At det særegne norske er det som gjør filmen bedre, og at en norsk produksjon kan måle seg med konkurranse fra markeder med helt andre midler. Hvis det ikke dukker opp noe spektakulært fra øst (les Asia), så er Frit vilt årets skrekkfilm. En ting er i alle fall sikkert: Fritt vilt er den beste Norske filmen du får se på kino i år. Punktum.

Hvor mye fotofikling tåler vi? Jeg har tidligere skrevet om fotofikling som endrer på folks kropp. I bloggen til Eirik Solheim fant jeg ikke bare Glenn C. Ferons portefølje som jeg kommenterte i november i fjor, men også Taylor James side. Her er det ikke kropper som er fokus, men ikke annet en spektakulær fikling.Tilbake til Bergen og kropper. Nå som våren har kommet til Bergen dukker de ekte kroppene opp. Det er bar hud på hver eneste gressflekk i byen, det betyr at det ikke er så mye gress å se. Hvis folk flest ikke vet hvordan skjønnhetsidealene faktisk ser ut, så er det ikke rart den psykiske folkehelsa er skral. Det er ikke tilfeldig at jeg ikke har sett en eneste som ser ut som i Glenn C. Ferons portefølje.

Like it or not, fake images are everywhere and have become a part of today's culture. oemagazine

Med stadig bedre og billigere teknologi blir også fiklingen bedre. Problemet er bare å skille fra hverandre hva som er "ekte" og hva som er fiklet. Plakater, magasiner, på TV, på film, det er alt fiklet. Det er sjeldent du kan bla gjennom et magasin å finne et bilde som ikke har hatt en god runde i Photoshop. Jeg tror mange lar seg lurer, særlig når det kommer til kropp og idealer. Vi lar oss lure, og får et alvorlig skrudd bilde av hvordan mennesker ser ut.
Kris Rock er en morsom kar. I sitt standupshow "Bigger and blacker" ta han opp følgende rekke. Menn lyver, og får høre det. Kona som venter bak børa med hevet kjevle, vi kjenner alle bildet. Så putter vi i en kopp ironi. Kona (les kvinner) skal ut en tur. Hun tar på seg sminke, fikser håret, tar på seg undertøy som strammer inn litt her og pusher opp litt der, tar på seg sko med høye heler og vrikker seg med til kafeen der hun klager til venninnene sine om at mannen hennes lyver. (hvem lyver?) Hvilke klær, sko og sminke som er inn kan du lese i et hvilket som helst damemagasin. Gå til frisøren å se selv.
Mitt oppi min tankegang rundt den manipulerte menneskekroppen dukket det i dag opp en diskusjon om den myke mannen. Sindre Tollefsen skrev en glimrende post om hvordan de snille ender opp som evig "bare en venn".

Lær deg spillet. Ikke vær deg selv. Hold tredagers-regelen, ikke le høyfrekvent, ikke spør kvinner interressert om hvordan de egentlig har det. Ikke vær tålmodig.

[om kvinner...] De vil ha velkleddhet. Riktig ganglag og mimikken til Brad Pitt.

Store pupper, fordi du fortjener det.
Debatten ser også ut til å gå bra hos aftenposten. Selv om denne debatten egentlig handler om opptreden, så ser jeg dette er en pakke. Den heter stereotypi. En stereotyp moderne mann eller kvinne har et utseende. Et utseende formet av det vi ser, leser og opplever. Ærlig talt, når mennesker blir så flate karakterer som "snill og kjedelig", så snakker vi også om "pen, men dum".I det siste har jeg funnet mye interessant på forskning.no. Merkelig nok klarer nettstedet å kaste fra seg det akademiske og nitriste språket når de publiserer på nett. Jeg var på leit etter stoff om hvordan det går med den psykiske helsen i Norge. Første søket gav følgende overskrift: "Silikonpupper knyttes til høyere selvmordsrisiko". Lurer på hvor ideen om silikonpupper kom fra? Kanskje et magasin? Videre kan jeg lese at "Ungdom holder depresjon skjult", "Fedme gir økt risiko for depresjon" og "Bemidlede berter vil ha pene partnere". Jeg fant i det hele tatt mange tekster som baserer seg på utsende. Det var jo det jeg leitet etter, men jobben var enklere en forventet.

Vi er alle opptatt av hvordan vi ser ut. Vi er en generasjon narsissister bevæpnet med lommespeil, lipgloss og hårgelè. Idealene er uoppnåelige fordi de er produsert med digital teknologi. Om du viser meg til bilde fra et kvinnemagasin som ikke er manipulert, så spanderer jeg lunsj. Psykiskhelse.nos artikkel "Jenter lærer å være til for andres blikk" tar opp temaet jenter og utseende gjennom Margreth Olins kortfilm «Kroppen min». Denne tar opp temaet på en feminin måte, i tilfeller hvor utseende blir en negativ atributt ved et menneske og vi i samme tid hat litt forståelse for angsten.

Det blir fort mye verre når en ungjente stiller seg ved siden av speilet og ser på Mila Jovovitch i magasinet sitt. Hør her jente: du kommer aldri til å se ut som henne. Du kommer ikke til å se ut som henne fordi hun ikke ser slik ut! Det har sittet en fotofikler å pyntet på henne i 8 timer etter at bildet ble tatt. Ikke engang lysforholdene er like på det bildet du ser, og slik det var de Mila satt i studio.

Fotofikling forutsetter at det faktisk har vært tatt en foto en gang. Dette tror jeg er et moment som forvirrer folk. Det er kanskje en wake up call for noen, men ikke mindre reelt. 100% digitale missekonkurranser finnes, og enkelte modellene er så bra at jeg tørr banne på at de har blitt (miss)brukt? som "the real thing" uten at noen har lagt merke til det. Se f.eks. på denne uoffisielle missekåringen for modeller laget i 3DstudioMax. (og her, og her)

PS: denne blogposten har ligget som kladd siden våren.. dette er mad andre ord gamle tanker.