Det er slående hvor problematisk begrep som "originalt" og "nytt" egentlig er. Vi vet jo at all kunnskap og kultur bygger på tidligere kunnskap og kultur. Likevell lar jeg meg fascinere over ting som "the Amen break". Denne er gammel, men jeg snublet nylig over den igjen - og synes den fortjener en andre gjennomseing:

NRK2s Hurtigruten minutt for minutt blei en brak-suksess. Hvem hadde trodd det? Debatten om god eller dårlig TV lar jeg ligge, men vil ta tak i det faktum at det Norsk TV-publikumet muligens er mer tålmodige enn det vi kollektivt tror. MTV-generasjonen er voksen nå. Kan vi tillate oss et lavere tempo i andre formater også?

Det innlysende området der et lavt tempo vil ha en direkte demokratisk fordel er politikk, og politiske debatter. TV-formatet som benyttes i denne sjangeren blir stadig likere andre fortellerformater, som i hovedsak er konflikt-drevet. Dette skaper god TV der høyreekstreme kan kjefte på venstreekstreme eller politiske kjemper kan snakke nedlatende om hverandre i fiffige ordelag. Debatten er underholdning, ikke opplysning.

Så vil jeg trekke inn Michael Wesch, som jeg har gjort flere ganger før. I en forelesning han har delt på youtube sier han følgende (link til øyeblikket i forelesningen):

på 1850-tallet ble det holdt debatter mellom Douglas og Lincoln. Disse var svært ulike fra det vi kjenner til i dag: hver kandidat hadde minst en time på deg til å snakke ut, så fikk den andre svare i minst en time.

Et slikt format ville vært en tøff kamel å svelge for enkelte TV-folk som kun tenker seertall og tror at lange trege sendinger vil være døden for TV. Si et program der 2, 3, 4, 5 partiledere fikk 45 minutter hver, og 5 minutter til å kommentere på hverandres innlegg.

Er det et format som passer for TV?
-Nei vil nok mange si. "Det ville jo ta 2-5 timer!"

Men: nå tok Hurtigruten 134 timer, og Bergensbanen 7 timer og 16 minutter. Publikum har mer tålmodighet enn jeg trodde.
Så hva med partiledere, tror vi at Jens og Erna, Siv og Liv-Signe, Trine og Knut Arild klarer å sitte stille så lenge? Tror vi at de klarer å holde en politisk debatt der målet er å fortelle det Norske folk og hverandre hvorfor deres måte er den beste å styre landet på?

- Jeg tror det.

- Jeg tror at vi kan hente inn igjen litt det den holdningen vi hadde for noen år siden da finansministeren (husker ikke hvem) sier at "vi kan kjøre i gang med dette prosjektet nå, men det ville være uansvarlig med tanke på den neste finansministeren som blir valgt om noen uker". Målet med en debatt burde være å finne ut om man kunne enes på enkelte punkter, ikke ydmyke og fornærme motstanderen.

- Jeg tror partilederdebatten minutt for minutt gjennom 5 timer en fredagskveld ville være glimrende TV, og en glimrende utnyttelse av TV-mediet som en fremmer av demokrati.

- Jeg tror vi er klare for politiske debatter med substans på TV.

Se hele forelesningen til Wesch her (31:02 ut snakker han om Lincoln & Douglas):

For viktig til å la ligge i en skuff, men for personlig til å la ligge på nett? - Hva skal vi gjøre med privat media av våre liv?

Google har en vakker film om hvordan en oppvekst dokumenteres - kanskje der vi alle bidrar mest som digitale innholdsprodusenter.

Dear Sophie:

Under videoen på youtube dukker kommentarene opp, jeg mener denne som er stemt fram blandt youtubes kritiske publikum er spessielt viktig:

Dear Sophie:

I'm sorry we publicized so much of your private life on the Internet where total strangers could see stuff about you that only family should know. But I'm in Marketing, and you'll soon understand what that means.

Love, Dad.
moeskido

Resultatet er et stort spørsmålstegn, og svarene må vi desverre pønske ut selv.

Han har selvsagt rett, Brett Gaylor. Men er det et problem?

A remixers manifesto.

1. Culture Always Builds On The Past
2. The Past Always Tries To Control The Future
3. Our Future Is Becoming Less Free
4. To Build Free Societies You Must Limit The Control Of The Past

Ja.

Uunngåelig? -Nei.

Vil vi ha det sånn? Ikke med mindre vi selv eier en stor innholdsprodusent eller distributør.

Hva gjør vi?

Så vidt jeg kan se: ingen verdens ting.

Gjør det noe?

Les historien på ideas.4brad.com/hitler-tries-dmca-takedown

Og se filmen (Enda en Hitler-bunker-rant, denne gangen i über-meta-copyright-youtube-takedown-versjon):

Og på tross av Godwin's law (Hitler-loven), er dette morsomt og inderlig tragisk på samme tid.

Anders Brenna blogger om nyhetsdøgnet. I et prosjekt på instituttet undersøkte vi nrk.no gjennom et helt år, og sitter dermed med grafer liknende det Brenna har får et døgn, for et helt år på nrk.no.

Om du er særlig interessert i nrk, mediepolitikk eller nettbruk kan du lese hele rapporten hos medietilsynet, et kort sammendrag på uib.no, eller Hallvard Moes drøfting på voxpublica.no.

Jeg vil bare dele denne kule grafen. Det er publseringsfrekvensen fra nrk.no for 2009, basert på en index som er generert av NRKs eget system.

Bruk slideren nederst til å gjøre en mindre seleksjon. Antallet er publiserte tekster pr døgn (y-aksen), og tid gjennom året vises horisontalt (x-aksen). N=71169

Det første utslaget er en teknikalitet. nrk.no republiserte masse gamle tekster som derfor dukker opp i januar da dette skjedde. Videre ser vi rytmen i nyhetsuken. Denne gjenspeiler kanskje mer arbeidsrytmen til NRK enn nyhetsbildet, med tydelige daler i helger og ofte med fradag som ekstra produktiv. Sommerferien er overraskende jevn. Vi snakker ofte om agurk-nytt om sommeren, men det vises ikke veldig godt ved å se på frekvens. Kanskje agurk-nytt ikke finnes hos nrk? De ser i alle fall ikke ut til å slite med å fylle websiden sin om sommeren. Utslaget i juni er sametingsvalget. Hver eneste listekandidat i valget fikk sin egen url. Slikt blir det mange publiserte tekster av. Men hvor er Obama? Han fikk fredsprisen i oktober. Her ser det ut til å være prioriteringer som gjør at dette ikke slår ut. Valget i 2009 fikk mye fokus hos nrk #velg09 slår ut den 14 september, men ikke mye.

For mere data, se excell-dokumentet Moe deler på voxpublika (direktelink til dokumentet).

Kode er en kaskade av formaliserte tanker. Fra første linjekode og filtype etableres arver kodestykket egenskaper fra ander hjerner. Utelukker det tilregnelig koding som journalistikk?

Typisk starter en C++ fil med #include <stdio.h>. I andre språk avklares "innebygde" funksjoner og definisjoner gjennom mindre synlige metoder. Det vi får tilgang til ved å importere <stdio.h> er de klassene og funksjonene som finnes i C++ standard biblioteket.

Jeg skriver (dessverre) ikke C++, men knoter rundt i python i blant. I python er også uttrykk som "import time" etter hvert en helt vanlig ting å skrive - når jeg får behov for funksjoner som håndterer tid og datoer. Før biblioteket med alle funksjonene for tid er importert står jeg på bar bakke når det kommer til tid. Jeg kan forholde meg til en dato som en streng eller en streng med potensiale til å bli noe slikt som en liste med tall. Med time-biblioteket kan jeg forholde meg til at en dato enten er en streng som kan tolkes om til en dato-type-variabel eller allerede fra første gang variabelen ER en dato-type-variabel.
På denne måten arver min kode kode fra hvem-nå-enn som skreiv de ulike modulene som importeres. Videre kan det tenkes at min kode blir pakket inn som en egen modul som andre kan importere. Si at min modul tar parameterne startsted og sluttsted, og henter togtider fra NSB, sjekker disse mot rutetabellen, og spytter ut forsinkelsene for siste uke som json. Denne modulen vil kanskje noen benytte i sitt system igjen (kanskje et kontrollpanel for samferdsel?). Med det kan samferdsel-kontrollpanel-prosjektet importere min "sjekk om NSB har vært i rute"-modul. Enda et nivå ned arves også tankene til hvem-nå-enn som skreiv den tids-modulen.